En gang skal det skje at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og
døtre skal profetere, de gamle skal drømme drømmer og de unge skal se syn. Selv
over slaver og slavekvinner vil jeg i de dager øse ut min Ånd. (Joel 3,1–2)
I noen offentlige lover finnes det en såkalt «solnedgangsbestemmelse». Dette
har ingenting med solnedgang å gjøre. Det er en klausul som sørger for at loven
automatisk utløper på en bestemt dato. Myndighetene legger inn slike klausuler i
lovgivningen av ulike grunner. De kan f.eks. vedta lover som innskrenker borgernes
rettigheter i tider med nasjonal fare. Iblant innfører myndighetene slike klausuler for
å oppheve disse lovene på en bestemt dato slik at borgerne får tilbake de rettighetene
de ble fratatt midlertidig.
Satte Gud inn en solnedgangsbestemmelse da Den hellige ånd ga profetiens gave
i gammel tid? Finnes det en tid før Jesu gjenkomst når denne gaven vil opphøre? Sist
uke lærte vi at Gud talte til sitt folk gjennom profeter i avgjørende øyeblikk. Denne
uken skal vi se nærmere på den profetiske gaven i endetiden – dens spesielle funksjon
og varighet – samt hvilken rolle Ellen G. Whites profetiske virke spiller når Jesu
gjenkomst nærmer seg.
LesJoel 3,1–5. Hva lover Gud å gjøre i de siste dager?
Joel var profet på 600-tallet f.Kr. og gir oss viktig innsikt i fremtidige hendelser. Når
vi leser denne teksten, lurer vi på om han taler om sin egen samtid eller om ting som
ligger langt frem i tid.
Teologer skiller gjerne mellom to slags profetier – klassisk og apokalyptisk.
Klassisk profeti handler om konkrete nasjoner og bruker virkelige tall og navn (se
bl.a. Jer 25,1–11). Apokalyptiske profetier bruker derimot et svært symbolsk språk
med symbolske tall for tider og nevner ofte kosmiske tegn (se Dan 7). Noen ganger
overlapper disse to typene profetier hverandre (se bl.a. Matt 24).
Hva med Joel 3,1–4? Avsnittet ser ut til å tilhøre sistnevnte kategori. Det betyr
at vi ikke bør forvente en oppfyllelse i profetens levetid eller i årene rett etter hans
virke. Tvert imot bør vi forvente at profetien går i oppfyllelse i fremtiden. Legg
merke til at konteksten og tidsrammen for når Gud vil gi profetiens gave – «før
Herrens dag kommer, den store og skremmende» (Joel 3,4). Hvilken dag er det? Jesu
første komme? Eller hans andre? Eller begge deler?
Når vi ser at Joel nevner tegn i sol og måne i sin profeti, slår det oss straks at vi
også finner denne tanken i flere andre bibeltekster. Jesus fortalte disiplene om tegn
i solen, månen og stjernene i sin endetidstale (Matt 24,29). Johannes åpenbareren
nevner de samme tegnene (Åp 6,12–13). Både Jesus og Johannes sikter til de aller
siste kosmiske tegnene før Herrens gjenkomst.
Derfor kan vi gå ut fra at Joels profeti, som peker på lignende tegn, bør ha en viss
betydning for endetiden: «Jeg setter varsler på himmel og jord, blod og ild og røyksøyler.
Solen forvandles til mørke og månen til blod før Herrens dag kommer, den
store og skremmende.» (Joel 3,3–4)
Tenk på alle profetiene som har gått i oppfyllelse som forutsagt. Hvorfor bør dette gjøre det
lettere å stole på Gud når det gjelder det som ennå ikke har skjedd – så som Jesu gjenkomst?
LesApg 2,1–21. Hvorfor siterte Peter Joel i forbindelse med Kristi første komme? Hvilken rolle
spiller profetier i dette avsnittet?
I disse versene i NT finner vi et av de lengste sitatene fra GT. Når vi leser Peters
resonnement, kan vi spørre: «Hva med tegnene, Peter? Vi kan ikke se dem i din
situasjon.» Han ville nok ha svart: Det skjedde en oppfyllelse av tegnene. Da Jesus
hang på korset for noen dager siden, ble solen formørket i tre timer (Mark 15,33).
Det som var et overbevisende argument for Peter, er kanskje ikke like overbevisende
for oss i dag. Vi venter fortsatt på en mer fullstendig oppfyllelse av Joels profeti.
Nøkkelen til løsningen ligger i selve Joel-teksten. I Joel 2,23 nevner Joel både høstog
vårregn. Apg 2 er den første oppfyllelsen av profetien – det
første regnet. Den siste oppfyllelsen vil være Åndens utgytelse like før tidens ende i
form av det siste regnet.
Folk oppfatter ofte profeti som «å spå om fremtiden». Dette er jo ikke feil, men
Bibelens profeter kalte også mennesker til omvendelse. For da Peter senere talte, var
det tydeligvis noen i folkemengden som ble omvendt.
«Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre
apostlene: ‘Hva skal vi gjøre, brødre?’» (Apg 2,37).
Og hva svarte Peter?
«‘Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få
tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave. For løftet gjelder dere
og barna deres og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller på.’»
(Apg 2,38–39)
Døperen Johannes er et annet eksempel. Han forkynte Jesu første komme, men
han forkynte også omvendelse fra syndene deres. «‘Vend om, for himmelriket er
kommet nær!’» (Matt 3,2).
Joel 3 vil altså få sin endelige oppfyllelse i fremtiden. Slik Joel og Peter gjorde
det, vil endetidens profeter også kalle til omvendelse, peke på Jesus og gi veiledning
til Guds menighet i endetiden.
Da folkemengden så disse overnaturlige manifestasjonene, trodde de først det dreide seg om
en naturlig hendelse. De trodde mennene var fulle! (Fulle menn som plutselig snakket på fremmede
språk?) Reaksjonen deres var irrasjonell, men hva er det ved mennesker som får dem til å
søke en naturlig forklaring, også når de står overfor det overnaturlige?
LesEf 4,11–14. Hvorfor gir Gud menigheten disse gavene? Hvordan bidrar profetiens gave til å
oppfylle Guds planer for menigheten?
Hensikten med åndelige gaver er å fostre og bygge opp menigheten og å forkynne
evangeliet. Paulus tar med profetiens gave (underforstått fra substantivet «profeter»)
i samtlige fire lister. Andre gaver forekommer bare én gang. Slik kan vi konkludere
med at profetien er en av de viktigste gavene.
La oss se på noen generelle trekk ved profeter:
Profetene er kalt av Gud (se 1 Kong 19,16; 1 Kong 19,19–21 og Jes 6). De føler seg ofte uverdige
og kvier seg for å påta seg ansvaret, men de adlyder.
Gud taler til profetene i syner, drømmer eller hørbare ytringer. Iblant åpenbarer
Gud fremtidige hendelser. Andre ganger forteller han om saker som angår nasjoner
eller folk (Dan 2).
Bibelen omtaler fysiske fenomener: Profeter kan miste fysisk styrke eller slutte å
puste, men de kan også bli fylt av ny kraft (Dan 10,7–9; Dan 10,17–18).
Profetene formidler budskapene på ulike måter – muntlig (Apg 21,10–12), dramatisk
(Esek 4) eller i brev (Åp 2; Åp 3). Noen brukte litterære hjelpere (Jer 36,1–4).
Profetens budskap må være i tråd med tidligere profeter, for Gud motsier ikke seg
selv (Jes 8,20, King James-oversettelsen fra 1611).
Innholdet i en profets budskap, så vel som effekten av profetens personlige liv,
vitner om dets guddommelige opphav (Matt 7,15–20).
Satan forsøker å imitere Gud. Dette gjelder også den profetiske gaven. I endetiden
vil det finnes falske profeter (Matt 24,24; 2 Pet 2,1).
Åp 12 viser hele den store stridens historie, fra dens begynnelse i
himmelen og frem til de siste dager.
LesÅp 12,17. Hva er «Jesu vitnesbyrd» [o.a.: eller «vitnesbyrdet om Jesus»]? Sammenlign Åp 19,10
med Åp 22,8–9.
I Åp 12,17 nevnes to kjennetegn ved endetidskirken. Menigheten holder
de ti bud (også sabbatsbudet) og holder fast på «Jesu vitnesbyrd». Hva er dette
vitnesbyrdet?
Noen bibeloversettelser tolker «Jesu vitnesbyrd» som at vi som troende bekjenner
Jesus og gjør ham kjent gjennom misjon og evangelisering (se Åp 19,10, NIV:
«holder fast ved Jesu vitnesbyrd», hvor Jesus er gjenstand for det kristne vitnesbyrdet).
Andre bibelversjoner gir en annen betydning, og sier at Jesus selv gir et
vitnesbyrd til sin menighet (Åp 19,10, GNT: «sannheten som Jesus åpenbarte»
– Jesus er subjektet som bærer vitnesbyrdet). Faktisk kan den greske originalteksten
gjengis på begge måter. Så hva mente Johannes?
Det er stor likhet i måten de to kjennetegnene er formulert på (enda tydeligere i
den greske originalteksten enn i våre bibler). På samme måte som «Guds bud» åpenbart
kommer fra Gud, så kommer «Jesu vitnesbyrd» fra Jesus. Det er altså Jesus som
bærer vitnesbyrdet. Han identifiserer den sanne kirke. Hvordan gjør han det? Han
gjør det gjennom profetiens gave.
Svarene finner vi i Åp 19,10 og Åp 22,9. Her er det tydelig at «Jesu vitnesbyrd»
identifiseres med «Ånden i profetordet». Johannes er selv en profet og representerer
«Jesu vitnesbyrd». En profet er en med et spesielt kall som Guds sendebud til sitt
folk, enten det er for å formane og kalle til omvendelse, for å oppmuntre eller for å
åpenbare fremtiden.
Åp 12,17 viser at Jesus gjør sin menighet gjenkjennelig gjennom
denne profetiske gaven. Det betyr at på samme måte som Gud sendte profeter til GTs
folk Israel og Juda, eller apostelen Johannes til den første kristne menighet, vil det
også stå frem profeter i de siste dager av jordens historie.
Hva har du sett som viser at Ellen G. Whites tjeneste kan betraktes som et eksempel på «Ånden i
profetordet» (Åp 19,10)?
I dag tror de fleste kristne at Bibelens profeter var legitime, men tror de det samme
er mulig i vår tid? Hvis vi skal tro på løftet i Joel 3,1–5 om en manifestasjon av den
profetiske gaven i endetiden, hvordan kan den da ta seg ut?
LesApg 2,36–42. Hva var kjernen i Peters tale på pinsedag? Hvordan reagerte tilhørerne?
Utgytelsen av Den hellige ånd på pinsedag i år 31 e.Kr. er et godt bilde på det som
også vil skje når Den hellige ånd utgytes i endetiden, men i mye større omfang.
Pinsen var preget av at Jesus ble opphøyet, at mange vendte om og at det ble skapt et
folk som var rede og utrustet for Guds misjon. Peters Kristus-sentrerte budskap fikk
kraft fra Den hellige ånd, og 3000 sjeler vendte om og lot seg døpe. Denne «tidligregn-
velsignelsen» fra Den hellige ånd sådde også et verdifullt frø, nemlig Kirken
– en forent gruppe troende som viser og deler Jesu Kristi kjærlighet og innvarsler
hans gjenkomst.
Slik det første regnet ble gitt «for å få det dyrebare såkornet til å spire, slik
vil ‘senregnet’ bli gitt på slutten for at høsten skal modnes.» – White: The Great
Controversy, s. 611. Med andre ord vil moderne manifestasjoner av den profetiske
gaven – det siste regnet – ligne mye på tidligere manifestasjoner av det første regnet
på pinsedag.
I Joel 3,1–5 har vi allerede sett at den profetiske gaven ved tidenes ende vil være
åpen for både unge og gamle, menn og kvinner. Gud vil tale gjennom dem som Den
hellige ånd velger ut. Når Den hellige ånd velger ut budbærere i endetiden, vil deres
budskap opphøye Jesus, kalle mennesker til omvendelse og forberede mennesker på
å fullføre Guds misjon. Disse tre kjennetegnene er karakteristiske for Whites profetiske
virke. Gjennom hele sitt liv opphøyde hun Jesus og Skriften i taler og skrifter;
hun kalte syvendedagsadventister og andre til oppriktig omvendelse og hun oppfordret
alle til å delta i Guds misjon for de fortapte.
Hvor mye har du benyttet deg av den vidunderlige gaven vi har fått i og med Whites virke?
I Ef 4 sier Paulus at de åndelige gavenes hovedformål er å hjelpe de troende
til å fremme Guds misjon. Whites profetiske tjeneste hadde samme formål. Hennes
inspirerte budskaper har hjulpet troende til å utvikle et dypere forhold til Gud og fått
dem til å dele denne kjærligheten med andre.
Hun skrev: «Av alle bekjennende kristne burde syvendedagsadventistene være
de fremste til å løfte Kristus frem for verden. Forkynnelsen av det tredje englebudskapet
krever at sannheten om sabbaten legges frem. Denne sannheten, og andre
sannheter som inngår i budskapet, må forkynnes; men det store midtpunktet, Kristus
Jesus, må ikke utelates. Det er ved Kristi kors at barmhjertighet og sannhet møtes,
og rettferdighet og fred kysser hverandre. Syndere må ledes til å se på Golgata. Med
et lite barns enkle tro må de stole på Frelserens fortjenester, ta imot hans rettferdighet
og tro på hans barmhjertighet.» – Gospel Workers, s. 156, 157.
Dessuten understreket hun at alle troende er kalt til å ta del i Guds misjon.
«Herren krever at medlemmene av våre menigheter legger ned en langt større personlig
innsats.» – Evangelism, s. 113.
«I Herrens verk må det ikke finnes lediggang. La de forskjellige stå sammen
som menneskefiskere. La dem søke å samle sjeler fra verdens fordervelse til Kristi
kjærlighets frelsende renhet.» – Evangelism, s. 115. Selv var White misjonær i
Europa i 1880-årene, og i Australia i 1890-årene.
Det er Guds profetiske kall til personlig engasjement og misjon som har gjort
Satan «rasende» (Åp 12,17) på Guds folk i endetiden. Det er Jesu etterfølgere som
har et endetidsbudskap, profetisk veiledning og innsikt: «Herren har åpenbart de
farer som er rundt og foran oss. Gjennom Ånden som er i profetordet har han avslørt
de villfarelser som vil ta verden til fange, og han har talt til sitt folk og sagt: ‘Dette er
veien, gå på den’.» [Jesaja 30,21.] ... The Great Controversy avslører Satans bedrag.»
– White: Manuscript 31, 1890.
Satan blir rasende når mennesker overgir seg til Jesus, og han gjør alt for å sverte
Guds profetiske røst. Noen av metodene hans går ut på å diskreditere Whites profetiske
gave som «irrelevant». Hun skrev jo tross alt i en tid som var svært ulik vår.
Et annet forsøk er å så tvil ved å trekke hennes profetiske påstander i tvil og kalle
henne en falsk profet. Men den mest effektive måten å gjøre White irrelevant på, er å
få dagens unge til å la være å lese hennes skrifter.
Timo og vennene hans, Leena og Anneli, hadde opplevd en dramatisk åndelig konfrontasjon
under et bibelstudium. Anneli, som tidligere hadde praktisert spiritisme, ble plaget av onde ånder
– men etter dåpen ble hun fri. Timo, som også forberedte seg til dåp, ble truet av en mystisk
stemme midt på natten: «Ikke bli døpt.»
Men Timo lot seg ikke stoppe. Han ble døpt og ble senere pastor i Adventistkirken.
Men opplevelsene med det overnaturlige – og med selvmord – fortsatte.
En dag skulle han og flere adventistpastorer ta ferge til en konferanse i Sverige. Det var en
overnattingstur.
Den natten fikk ikke Timo sove. Han ble urolig og kjente plutselig et sterkt behov for å be.
Så hørte han latter. Ikke vanlig latter – men demonisk latter. En manisk, uhyggelig lyd. Timo
forsto at noe var galt. Han ba – i to timer.
Neste morgen, ved frokostbordet, kom en eldre pastor bort.
«Hva skjedde med deg i natt?» spurte han. «Den hellige ånd ba meg be for deg.»
Han hadde våknet midt på natten og bedt for Timo.
Så kom en annen pastor bort til bordet. «Du vil ikke tro hva som skjedde med meg i natt»,
sa han. «Jeg våknet og måtte ut for å få frisk luft. På dekk så jeg en mann som var i ferd med å
hoppe i sjøen.»
Pastoren klarte å overtale mannen til å komme tilbake – og satt hos ham i en time etterpå.
Da de tre pastorene sammenlignet tidspunktene for sine opplevelser, oppdaget de at alt hadde
skjedd samtidig.
I dag er Timo 45 år gammel og kommunikasjonsleder for Adventistkirken i Finland. Han ser
disse tre hendelsene som tydelige tegn på at kampen mellom Kristus og Satan er reell.
«Den skjer rundt oss hele tiden», sier han. «Men det som er oppmuntrende, er at Jesus
allerede har vunnet! Vi har ingenting å frykte. Selv med overnaturlige og skremmende hendelser,
beskytter Jesus oss. Motstanderen kan ikke gjøre noe.»