Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning
og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt
utrustet til all god gjerning (2 Tim 3,16–17).
Gud ber ikke om blind tro. Bevisene for hans eksistens er gode. Naturen vitner
ikke bare om en Gud med en utrolig skaperkraft (se på bildene fra James Webbromteleskopet),
men også om en Gud som er kjærlighet.
Likevel er det mer. «Vi hørte selv denne røsten fra himmelen da vi var sammen
med ham på det hellige fjellet», skriver Peter, men likevel står «profetordet så mye
fastere for oss. Dette ordet gjør dere rett i å holde fast på. Det er en lampe som
lyser på et mørkt sted til dagen gryr og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter.»
(2 Pet 1,18–19) Vi hører kanskje ikke Guds røst slik Peter gjorde det, men også vi har
«profetordet [som står] så mye fastere».
Gud har talt til oss gjennom sine profeter, både kanoniske (skrifter i Bibelen) og
ikke-kanoniske (ikke skrifter i Bibelen). Vi har fått mer enn rikelig med beviser.
Spørsmålet som gjenstår, er: Tar vi imot det?
Bibelhistorien viser at mange ikke tok imot. Måtte vi ved Guds nåde ikke gjøre
den samme feilen.
Profetier er Guds måte å kommunisere med sitt folk på og knytte dem til seg. Derfor
er det ikke rart at Satan (dragen) ble rasende på kvinnen (Guds menighet) og gikk til
krig mot resten av hennes ætt (se Åp 12,17).
Hva er det som kjennetegner denne resten av kvinnens ætt? De holder budene
og har Jesu vitnesbyrd. Åp 19,10 forteller oss at dette vitnesbyrdet er
«Ånden i profetordet».
Les1 Kor 2,2 og Gal 6,14. Hva ser Paulus som hensikten med sitt liv og virke – den store motivasjonen
han levde for?
I tillegg til sine egne opplevelser aksepterte apostlene Jesus ut fra vitnesbyrd fra
profeter og rettferdige menn hvis ord strakte seg over en periode på mange århundrer.
Den kristne verden har en hel og fullstendig kjede av bevis som strekker seg
gjennom både GT og NT: i GT pekes det på en kommende Frelser, og i NT åpenbares
Jesus som den som oppfyller betingelsene for en Frelser. Alt dette er nok til
å skape tro hos dem som er villige til å tro. «Guds hensikt var å gi menneskene en
rimelig mulighet til å utvikle troen på Guds og Sønnens kraft og på Den hellige ånds
gjerning.» – White: The Spirit of Prophecy, bd. 3, s. 182.
På mange måter er tro som frelser ikke et intellektuelt spørsmål; det er moralsk.
Det er en hjertesak, ikke en hodesak. Når mennesker lukker hjertet, vil dessverre
sinnet følge etter.
LesJoh 1,1–5. Hva sier disse versene om hvem Jesus er?
Hvis Jesus, Guds Ord, eksisterte før han ble menneske og tok bolig iblant oss, følger
det at Jesus var en integrert del av de ordene eller budskapene Gud ga sine profeter.
Selv profeter hvis budskap ikke uttrykkelig henviste til Jesus, var likevel inspirert av
Den hellige ånd.
Tenk på hvor stort universet er, og tenk at Jesus som skapte det, også døde for oss. Hvilket håp
gir det deg?
Bibelen er et produkt av Den hellige ånd, og ved profetiens gave viser 2 Pet 1,21 den
prosessen Gud brukte: «For aldri ble noen profeti båret fram fordi et menneske ville
det, men drevet av Den hellige ånd talte mennesker ord fra Gud».
Les2 Tim 3,16–17. Hvordan understreker teksten både Skriftens autoritet og inspirasjon?
Uten Bibelen ville menneskene stå uten noe å navigere etter i en syndig verden, og
det ville være oppskriften på undergang. I dag finnes Bibelen overalt og fås i mange
formater, men slik har det ikke alltid vært. På Jesu tid fantes det f.eks. bare bokruller
av GT-skrifter, og det var bare prester og rabbinere som kunne lese dem. Vanlige
mennesker hadde sjelden direkte tilgang til Skriften. Et ord fra Gud var verdifullt
den gang.
LesLuk 24,27. Hva brukte Jesus for å hjelpe to mismodige disipler til å forstå sin unike hensikt?
Jesus var den største av profetene – han som alene er Ordet (Joh 1,1–3) – og han opphøyet
Skriften (Joh 7,38). En av de mest dyrebare velsignelsene ved profetiens gave
er at den bekrefter Bibelen.
«De som er blitt grepet av Den hellige skrift som Guds røst, og som ønsker å
følge dens lære, skal daglig lære, daglig motta åndelig inderlighet og kraft, som er
gitt enhver sann troende i Den hellige ånds gave.» – White: i Signs of the Times, 8.
mars 1910. En ekte profetisk gave opphøyer alltid Skriften. Den leder alltid menn og
kvinner tilbake til Guds Ord som den eneste rettesnor for liv og lære.
Hvorfor viste Jesus de to disiplene på veien til Emmaus, først til Skriften før han åpenbarte for
dem hvem han var? Hva burde det si oss om hvor viktig Ordet må være for oss?
Man anslår at det finnes over 45 000 kristne trossamfunn i verden. Hvordan kan en
tro som startet med Jesus Kristus, ha vokst til så mange trossystemer? Svaret ligger i
de mange ulike tolkningene av Skriften som har oppstått over tid. Selvsagt kan ikke
alle være riktige, for i mange tilfeller motsier det én kirke lærer, det andre lærer.
Helt fra begynnelsen (se 1 Mos 2,16–17; 1 Mos 3,1–5) var forvirring en av Satans beste
måter å lede folk bort fra Guds sannhet på. Som med Adam og Eva blander Satan
akkurat nok sannhet med villfarelse til å få mennesker under sin kontroll. Satan
har villedet Guds folk opp gjennom tidene (2 Krøn 36,14–16). Han forsøkte også å
villede Jesus (Matt 4,1–11), men Jesus møtte Satans anmodninger med et klart «Det
står skrevet» (Matt 4,4).
Les2 Tim 4,1–5. Hvilke viktige råd får Timoteus når det gjelder Guds ord? Hvorfor var Paulus så
opptatt av at Timoteus skulle være åndelig forberedt på det som ville komme?
Med profetisk blikk forutså Paulus en tid da folk verken ville elske Guds ord eller
adlyde det. I stedet ville de oppsøke åndelige lærere som kunne pirre deres fantasi
med utspekulerte fabler. Gud sender slike mennesker sterke villfarelser slik at de
skal tro på løgnene de leter etter. «Derfor sender Gud over dem en villfarelse som
gjør at de tror løgnen. Slik skal de få sin dom, alle de som ikke trodde sannheten,
men hadde sin glede i uretten» (2 Tess 2,11–12).
Men til dem som var åpne, lovte Jesus at de skulle «kjenne sannheten» (Joh
8,32). Den profetiske gaven er Guds middel til å skille sannhet fra villfarelse, lys fra
mørke.
På en måte kan vi lett kjenne sannheten midt i alle disse kirkesamfunnene. Hvis
du ikke vil oppgi sabbaten på den syvende dagen (som er helt bibelsk), har du så godt
som eliminert 99,5 prosent av alternativene, for de aller fleste kirker holder ikke det
fjerde budet.
Hvis du ikke vil tro at de døde enten kommer rett til himmelen for å være
sammen med Jesus, eller at de brenner i helvete både nå og i all evighet – hva så?
Du har eliminert mesteparten av, om ikke hele, den halve prosenten som er igjen.
Hvor kan du da gå, om ikke til Syvendedags Adventistkirken?
LesMatt 11,28–29. Hva sier Jesus vi skal gjøre? Hva lover han dem som kommer til ham?
Gud har alltid vært opptatt av menneskers ve og vel. Før han skapte Adam og Eva,
forberedte han en perfekt bolig for dem som både skulle begeistre og glede dem
(1 Mos 1). Gud sørget for alt de trengte for å ha det bra. Etter at de syndet, lette Gud
etter dem (1 Mos 3,9), kunngjorde at det skulle komme en frelser (1 Mos 3,15) og
laget klær som dekket deres nakenhet (1 Mos 3,21). Gud er opptatt av sine skapningers
ve og vel.
Kanskje er det ingen av profetiens gaves velsignelser som er mer oversett enn
dens funksjon som kilde til trøst og fornyelse for Guds folk opp gjennom tidene.
LesJes 40,1–5. Hvilket budskap gir Gud sin profet til sitt folk som lider? Hvordan kan vi anvende
dette prinsippet i dag?
Gud ville at Judariket skulle vite at selv om han måtte straffe dem, ville han ikke
forkaste dem helt. Ikke nok med at han gir Jesaja et trøstens budskap til sitt sønderknuste
folk. Han fortalte Jesaja nøyaktig hvordan han skulle overbringe budskapet:
med stor ømhet, kjærlighet og omsorg. Gud var så opptatt av at dette trøstens budskap
skulle trenge inn til folkets hjerter at han ikke overlot noe til tilfeldighetene.
Slike trøstens budskap ble gjentatt gjennom hele Jesaja-boken (Jes 12,1; Jes 49,13; Jes 51,3
osv.).
Paulus advarte om at de som lever gudfryktig i Kristus Jesus, vil få oppleve hard
forfølgelse (2 Tim 3,12). I den vanskelige tiden som kommer, vil vi trenge ord som
gir trøst og håp. Profetiens gave er det Gud vil bruke for å berolige og styrke sitt folk
før Jesus kommer for å hente dem hjem.
På hvilket område i livet trenger du et trøstens og håpets ord? Hva gir Gud oss fullmakt til etter
at han har trøstet oss? (2 Kor 1,3–4).
Da korset nærmet seg, ble Jesus fylt av ett altoverskyggende ønske. Han ville at alle
hans følgesvenner skulle være ett, slik han og Faderen er ett i kjærlighet, hensikt
og handling. Den enheten Jesus ba om, var ikke en intetsigende enhet. Jesus ba en
mektig profeti som vil bli oppfylt før hans gjenkomst – en brokete mosaikk av mennesker
med ulik bakgrunn, etnisitet og perspektiv skulle forenes i ham og i Faderen
i Den hellige ånds kraft. Paulus bygde videre på denne tanken da han ba de kristne
i Korint om å ha samme sinnelag, tale samme sannhet og ikke ha splid (1 Kor 1,10).
Men hvorfor er denne profetiske enheten så viktig?
Jesus ba: «Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg»
(Joh 17,21).
Gud vil at alle skal bli frelst, men først må de tro på Jesus og tro at Gud har sendt
ham for å frelse verden. Når en mangfoldig gruppe gjør krav på Jesus som sin Herre
og Frelser og elsker og tjener hverandre uselvisk, da vil verden tro at Jesus var
den han sa han var. Den enheten Jesus lengtet etter, er både målrettet og kraftfull.
Dessverre var det krefter som truet denne enheten allerede fra starten av. Se f.eks.
Apg 6,1. Og kristendommen har vært dypt splittet siden!
Denne enheten er Den hellige ånds verk gjennom de gavene han deler ut. Ef
4,11–15 sier at Den hellige ånds gaver skal utruste de troende og oppbygge Kristi
legeme «inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til
ham og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde» (Ef
4,13). Profetiens gave er viktig for å forene Guds folk, spesielt når det nærmer seg
Jesu gjenkomst, slik at de kan tro på Herren Jesus Kristus og bli frelst (Apg 16,31).
I våre dager er Syvendedags Adventistkirken kanskje verdens mest mangfoldige protestantiske
trossamfunn. Hvordan kan vi fremvise den typen enhet som hjelper folk til å tro på Jesus?
Hvilke krefter truer enheten?
For noen år siden hadde Kelloggs et fengende reklameslagord for frokostblandingene
sine. I et forsøk på å vinne tilbake kunder som hadde byttet til andre merker, ba de
dem om å «smake dem igjen for aller første gang». Kan dette slagordet også fungere
for syvendedagsadventister som har brukt mye tid på å lære om Bibelen og Ellen G.
White og mindre tid på å «smake» på skriftene hennes? Å gå på seminarer om White
vil gi deg en idé om hennes liv og virke, men med mindre du «smaker» selv, vil du
ikke kunne evaluere og oppleve den åndelige velsignelsen ved hennes profetiske
budskap. Bare de som leser henne, og spesielt i sammenheng, kan fullt ut sette pris
på det Gud har gitt oss.
Som vi har vært inne på hele dette kvartalet, forankrer White oss i Bibelens
sannhet og knytter oss til Gud. Det er visse velsignelser ved å lese hennes profetiske
budskap.
En undersøkelse av Roger Dudley og Des Cummings jr. avslører fascinerende
fakta. De som regelmessig leser Whites skrifter, har et dypere og mer intimt forhold
til Jesus enn de som ikke leser henne, de har større frelsesvisshet, mer regelmessig
familieandakt og et ønske om å vitne for andre. «Det er sjelden at en forskningsundersøkelse
finner bevisene så tungt vektet mot én konklusjon», skrev de to forskerne.
«I undersøkelsen om kirkevekst er det en tendens til at medlemmer som regelmessig
studerer Whites bøker, skårer høyere på hvert eneste punkt som handler om personlige
holdninger eller praksis, enn medlemmer som bare leser dem av og til eller aldri
… Det betyr helt klart at regelmessig lesning av Whites materiale har en positiv
innvirkning på ens kristenliv og vitnesbyrd.» – Dudley og Cummings: «Who Reads
Ellen White?» i Ministry, oktober 1982, s. 12.
I dette kvartalet har vi lært at Gud kommuniserer gjennom sine profeter. Deres
budskap knytter oss til Gud og har en hellig og helliggjørende innflytelse på alle
sider av vårt liv, spesielt når det gjelder løftet om frelsen i Jesus: «Smak og se at
Herren er god» (Sal 34,9). De kaller oss til hellig handling, et forvandlet liv, personlig
evangelisering og et liv i tjeneste for andre. Dette er en viktig forberedelse til
å gjøre vår del av den siste forkynnelsen til verden mens vi venter på Jesu komme.
Jeg rev opp brevet fra kusinen min og begynte å lese. «Jeg har gitt livet mitt til Jesus», skrev hun.
Hva betyr det? tenkte jeg. Jeg hadde vært på søndagsskole noen ganger, men har aldri hørt
om å gi livet sitt til Jesus. Jeg lengtet etter en lignende opplevelse, men visste ikke hvordan jeg
skulle finne den.
Jeg besøkte flere kirker, men fant ikke det kusinen min hadde beskrevet.
Etter studiene flyttet jeg til Helsinki. Der møtte jeg mannen som skulle bli min ektemann. Jeg
inviterte ham med i kirken – i håp om at han skulle finne Gud og vise meg veien. Men det fungerte ikke.
Barna kom, livet ble travelt. Jeg hadde alt jeg ønsket meg – bortsett fra Gud.
Jeg fortsatte å besøke kirker og ba: «Herre, jeg finner deg ikke. Vær så snill – finn meg.»
Da vår tenåringsdatter bestemte seg for å studere ett år i Australia, ble jeg bekymret. Jeg ba om
at hun skulle få bo hos en god familie. Og det fikk hun.
Vi holdt kontakten via meldinger, og ble kjent med vertsfamilien. Slik ble jeg kjent med Greg,
faren i huset. Jeg fortalte ham om min søken etter Gud.
Greg sa han hadde glidd bort fra sin barndoms kirke, men anbefalte meg å lese favorittboken
hans: Veien til Kristus. Jeg fant den på nettet og leste den. Den forandret livet mitt.
Jeg leste den enda en gang – denne gangen parallelt med Bibelen. Endelig begynte jeg å finne
svar. Jeg kom nærmere Gud.
Gregs far, som hadde vært misjonær, svarte på spørsmålene mine. Han fortalte at han var
adventist – et ord jeg aldri hadde hørt før. Han forklarte at adventister holder sabbaten og ser frem
til Jesu gjenkomst.
Så inviterte Greg meg til en adventistkirke. Jeg forventet ikke mye – men ble overveldet av
kjærligheten jeg møtte. Bibelstudiet imponerte meg. Disse menneskene kjente Bibelen. Jeg likte
prekenen. Jeg kom tilbake neste uke.
Jeg forelsket meg i Jesus – akkurat som kusinen min hadde gjort, for mange år siden.
Den sommeren dro jeg på bibelcamp. Jeg studerte Bibelen grundig og kom hjem åndelig fornyet.
Som vanlig delte jeg min glede med mannen min. Men denne gangen følte jeg meg drevet til å
oppfordre ham til å ta et valg for Jesus. Jeg visste ikke da – at det skulle bli vår siste samtale om tro.
To dager senere døde han i en bilulykke.
Jeg forsto ikke hvorfor Gud tok ham – rett etter at jeg hadde gitt livet mitt til ham. Men nå ser
jeg: Gud ga meg en menighet, et fellesskap som støttet og ba for meg i sorgen. Bibelversene jeg
hadde lært, ga meg fred. Den hellige ånd trøstet meg.
Senere begynte jeg å jobbe ved kirkens bibelkorrespondanseskole, og hjelper nå andre som
strever med de samme spørsmålene som jeg hadde.
Jeg møtte en god mann i menigheten, og vi giftet oss. Gud har gitt oss en tjeneste sammen.
Og Greg – han fant veien tilbake til Gud, han også.