Da hørte jeg Herrens røst. Han sa: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» Jeg
sa: «Jeg! Send meg!» (Jes 6,8)
I bibelsk tid spilte profeter ofte nøkkelroller i Guds folks historie. Noen ganger var
de midtpunktet og hadde viktige, om ikke avgjørende, roller i folkets liv.
Men det var ikke lett å være profet. Livet ble ofte en prøvelse, fylt av sorg, avvisning,
misforståelser og frustrasjon.
Guds profeter tok ikke alltid imot kallet uten videre. Og det er ikke rart. Mange
ble motarbeidet av dem som burde ha tatt imot budskapet deres. Profetene ble
ignorert, latterliggjort, slått eller fengslet. Andre ble steinet eller jaget som ville dyr.
Flere led martyrdøden.
I en tid som flommer over av vold, grådighet, umoral, utbytting og alskens satanisk
påvirkning, blir profetens stemme ofte forkastet eller bare ignorert. Vi burde
lytte til Guds profeters røst og videreføre det håpet som profetene har gitt oss.
Sist uke lærte vi at Gud forsøkte å gjenopprette forbindelsen med menneskene
etter syndefallet. Denne uken skal vi se nærmere på noen viktige epoker i historien
da Gud kalte profeter for å få sitt folk til å følge hans budskap til en fortapt verden.
Fra 1. Mosebok til Johannes’ åpenbaring har Gud hatt en trofast rest som har tatt
imot kallet til lydighet som svar på hans nåde (se Jer 31,7; Jer 31,31–34). F.eks. valgte Gud
Abram (senere Abraham) til et eksempel på paktstro, ikke bare for sin familie, men
for alle fremtidige generasjoner. Abram var omgitt av frafall og moralsk ambivalens,
men var tro mot Guds kall. (Se 1 Mos 12,1–9.)
Gud fortalte Abraham om paktens vilkår og viste ham hvordan frelsen ville bli
fullbyrdet ved Kristi offer (1 Mos 15,6–17). For å teste Abrahams tro og illustrere at
Guds Sønn ville bli ofret en gang i fremtiden, ble Abraham bedt om å ofre sønnen
Isak til Gud (1 Mos 22,1–17). For en grusom prøvelse for de troendes far. Tenk på
alle grunnene Abraham kunne ha brukt for å trosse Guds befaling, og likevel adlød
han. Gud hindret Abraham i å drepe Isak, og ga ham en vær i stedet.
Det var ikke alle profetene som skulle advare om en kommende undergang. Men
alle skulle gjenreise folkets trofasthet, og ofte også advare mot frafall, undertrykkelse
av fattige og nødstilte og brudd på pakten og dens bestemmelser.
Men det viktigste var at de skulle åpenbare løftet om frelsen i Messias. Profetenes
og Åndens vitnesbyrd i vår postapostoliske tid kaller oss til å se og advare andre
om krisen som kommer over verden. Men sentralt i denne advarselen står den gode
nyheten om frelse for Jesu trofaste folk, de som fortsatt står i et paktsforhold til ham
(Åp 12,17).
Les1 Mos 15,6; Gal 3,6–9 og Hebr 11,8. Hva gjorde Abraham kvalifisert til å tjene Gud enda han
hadde feil og mangler?
Det er mange likhetstrekk mellom Abrahams tid og vår. Hedenskap og avgudsdyrkelse
var utbredt på Abrahams tid, og i dag vil mange av verdens ideologier utrydde
eller fordrive kristendommen. Guds folk i dag er kalt til å gjenspeile hans bilde i sin
omgang med andre, også når de forkynner de tre englebudskapene (Åp 14,6–12).
Skriften sier at Abram «trodde Herren, og det ble regnet ham til rettferdighet» (1 Mos 15,6).
Hvordan ser du evangeliets løfte i denne teksten? Hvilket håp kan dette gi deg?
Les1 Kong 18,19–39. Hva sier dette om hvordan rollen som profet kan arte seg?
Elias’ kall og talemåte gjenspeilte rollen som Guds sendebud. For å stoppe Israels
frafall sendte Gud Elia til kong Akab for å kunngjøre en flerårig tørkeperiode. Gud
brukte denne prøvelsen til å vende folket bort fra avgudsdyrkelse og tilbake til lydighet.
Konge og land ga Elia skylden for elendigheten og ønsket ham død.
På Karmel-fjellet konfronterte Elia Baals og Asjeras profeter. Guds sendebud kom
med en appell til et avgudsdyrkende Israel om å forkaste de falske gudene og vende
tilbake til Herren. Folket visste at deres valg hadde ført til nasjonalt frafall. Nå var
de klare til å ta imot Elias’ Gud igjen, som hadde vist seg å være sterkere enn de
falske gudene som ikke engang eksisterte i virkeligheten.
Før Kristi gjenkomst befaler Gud sin menighet å forkynne Elia-budskapet på nytt
og be folk vende seg bort fra sine «avguder» og være rede til å stå på Herrens store
dag. Gud taler fremdeles til sitt folk gjennom utvalgte kanaler. Hans ord og profetiens
gave gir formaning, advarsel, råd og oppmuntring.
«En vekkelse av sann gudsfrykt blant oss er det største og mest presserende
behovet av alle. Å søke dette bør være vårt første arbeid. Vi må anstrenge oss for å få
Herrens velsignelse, ikke fordi Gud ikke vil gi den, men fordi vi ikke er rede til å ta
imot den.» – White: Selected Messages, bok 1, s. 121.
LesMal 4,5–6. Hvordan påvirker Elia-budskapet hjemmet til dem som følger Gud?
Sann vekkelse starter i hjertet og hjemmet. Familien er hjørnesteinen i menigheten
og en uunnværlig byggestein i samfunnet. Vekkelse i hjemmet sprer himmelsk kjærlighet
til menigheten, lokalsamfunnet og landet. Dette er Guds mål for det kristne
hjemmet. Vekkelse motiverer også Guds folk til misjon.
Hvilke avguder finnes i våre hjem, hjerter og kirker i dag?
Jesaja var en av de store profetene i GT og fikk kallet til profetisk tjeneste direkte
fra Gud (se Jes 6,1–8). Han ble overveldet av Guds hellighet og majestet og innså sin
uverdighet. Da fløy en seraf til ham med et glødende kull fra det himmelske alteret
og «renset» ham for synd. Så spurte Gud: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for
oss?» Jesajas svar burde være vårt: «Her er jeg, send meg!» (Jes 6,8).
Jesajas kall kom på et avgjørende tidspunkt i Israels historie. Til tross for hans feil
og mangler var oppgaven med å advare Israel og dets ledere om deres synder svært
viktig. Jesajas profetier er sentrale skriftsteder som gir dyp innsikt i Guds natur,
menneskenaturen og frelsesplanen. I Jesaja 53 finner vi den mest kraftfulle av alle
profetier, den som ikke bare skildrer Jesu død, men også hva Jesu død utrettet for
verden.
LesJes 53. Hvordan åpenbarte denne profetien, som ble skrevet over et halvt årtusen før korset,
Kristi død for oss? Hva burde den si oss om den profetiske gaven?
Jesajas profetier forutsa Messias’ mål og oppdrag (Jes 53,3–5). De forklarte hvorfor
Kristus var «lik et lam som føres bort for å slaktes» (Jes 53,7) og hvordan hans
sonoffer frelste hans folk fra deres synder. Her blir det stedfortredende aspektet ved
Kristi død tydelig skildret og viser grunnlaget for den forsoningen som ble gjort for
hele menneskeheten.
«Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle
hadde, lot Herren ramme ham.» (Jes 53,6). Syndens universelle natur skildres her;
korsets universelle natur, løsningen på synden, skildres også her. Dette kapitlet
beskriver frelsesplanen i klare og utvetydige ordelag, kanskje bedre enn noe annet i
hele Bibelen.
Men det var ikke lett for Jesaja å være profet. Folk fant hans dystre spådommer
om deres undergang absurde, slik mange gjør i dag når de blir advart om syndens
følger (Rom 6,23). Jesajas profetiske røst talte tydelig til sin samtid og til vår tid (se
Jes 2,4; Jes 5,20). Det var fordi landet nektet å praktisere rettferdighet og reform at Jerusalem
ble ødelagt. Den samme synden vil føre til ødeleggelsen av jordens ugudelige
innbyggere når Kristus kommer tilbake.
Gå tilbake til Jes 53 og noter alt det Jesus gjør for oss, slik det skildres der. Hvilket stort håp
finner du i det profeten har åpenbart om hva Kristi død har gjort for oss?
De fleste kristne kjenner historien i Daniel 1, der Daniel sto fast på helseprinsippene
han hadde lært som barn. Han var et forbilde på trofasthet (Dan 1,8). Da han ble tilbudt
kongelige delikatesser, insisterte han på å spise plantebasert kost og bare drikke
vann heller enn å ta for seg av det han ble tilbudt fra kongens bord (Dan 1,12–16).
Dette var en liten test mot det som skulle komme senere, som i Daniel 6, da hans
trofasthet lett kunne ha kostet ham livet.
Se hva hedningene sa om Daniels Guds makt. Alle disse historiene avslører et viktig
prinsipp: at andre kan og bør lære om himmelens Gud gjennom vårt liv, vår trofasthet
og Guds kraft som virker i og gjennom oss, og lære at han er «gudenes Gud og
kongenes Herre».
Og fordi den røde tråden i Daniels profetier er dom som ender med Kristi
gjenkomst (Guds endelige seier), er betydningen av Daniels navn, «Gud er min
dommer», ganske passende. Hans skrifter fortjener studium og oppmerksomhet, for
de er relevante i dag. Daniels profetier minner oss om alltid å være årvåkne og holde
Guds bud, også i livets «små» ting.
Som profet forutsa Daniel også nasjoners vekst og fall og følgene av ulydighet
mot Gud. Med sine profetiske syner åpenbarte han Guds plan og Guds rikes endelige
seier (Dan 7,13–14).
Tenk f.eks. på Daniel 2, som ble skrevet et halvt årtusen før Kristus. Daniel
skildret disse fire store verdensrikenes vekst og fall, helt opp til vår tid (tiden for
statuens føtter og tær), med tydelig henvisning til at Europas nasjoner skal «blande
seg til én slekt. Men de skal likevel ikke holde sammen, like lite som jern kan blande
seg med leire» (Dan 2,43). For en fantastisk forutsigelse om at Europa den dag i
dag, til tross for inngifte og alle forsøk på å skape enhet, vil fortsette som adskilte
nasjoner med egne lover, skikker og tradisjoner. Når ingen etterretningstjeneste så
Sovjetunionens
fall komme bare noen få år før det skjedde, gir Daniels forutsigelse
oss god grunn til å stole på Guds profeter.
Alle rikene i Dan 2 kom og gikk som forutsagt. Hva burde dette si oss om å stole på profetien
som taler om Guds evige rike som kommer som det neste (Dan 2,44)?
LesMark 1,2–5. Hva var hensikten med døperen Johannes’ virke?
Markusevangeliet forteller oss at døperen Johannes var oppfyllelsen av Jesajas profeti
(Jes 40,3). Hans utvikling fra barndom til manndom var preget av trofasthet mot
Gud. Satan fryktet å miste sin makt over menneskene etter å ha hørt Johannes’ røst
i ørkenen (se White: The Desire of Ages, s. 224). Ondskapen hos Johannes’ tilhørere
ble avslørt på en måte som fikk Satan til å skjelve. Hans grep om Israel var truet.
Han forsøkte gjentatte ganger å få døperen Johannes til å avstå fra sin trofaste livsstil
og tillit til Messias, men uten å lykkes.
LesMatt 11,1–6. Hvordan bekreftet Jesus Johannes’ tro da han satt i fengsel?
Satan klarte ikke å få Jesus til å synde, og nederlaget i ørkenen gjorde ham rasende.
Da endret han taktikk og fikk Jesu fetter Johannes kastet i fengsel. Hans fangenskap
gjorde Jesus vondt, selv om Satan ikke kunne få ham til å synde. Slik ville
Satan knekke Johannes og samtidig legge en psykisk byrde på Frelseren. Men Jesus
oppmuntret Johannes. Og Johannes var trofast til døden tross de forferdelige forholdene
han levde under og uten at han forsto hvorfor han skulle sitte fengslet når Jesus
hadde så stor makt.
Som profetene er også vi kalt til å forkynne omvendelse og tro og Kristi fulle
rettferdighet (Åp 14,6–12). Som med døperen Johannes kan Satan komme til å bruke
uvisshet for å få oss til å tvile på hva som er Guds oppdrag for oss. Vi behøver ikke
å fortvile hvis vi minnes Guds ledelse i vårt liv, spesielt ikke når det ikke går så bra
for oss (som med Johannes, som ble fengslet og drept takket være en ond kvinne og
en viljesvak mann). Vi kan rekke ut en hånd til Gud i tro, uansett hva menneskene
gjør mot oss, og han vil svare oss. Han har lovet oss kraft til å gjøre hans vilje (Apg
1,8). I den etter-kristne og ikke-kristne verden er det viktig at vi er trofaste vitner for
Kristus samme hva som skjer.
Har du noen gang vært ute av stand til å forstå hvorfor du opplevde noe så ille (som Johannes i
fengselet)? Hvordan bevarte du troen og tilliten til Gud?
Gud kaller profeter til bestemte tider og spesielle formål. De kom med budskapene
som var nødvendige den gangen. Syvendedagsadventistene tror White var et eksempel
på den profetiske gaven og fungerte omtrent som en ikke-kanonisk profet (mer
om dette i kommende studier). Ellen Harmon [White] fikk sitt første kall i desember
1844, noen uker etter at millerittene hadde forventet Jesu gjenkomst ut fra Dan 8,14:
«Til to tusen og tre hundre dager; da skal helligdommen renses [o.a.: King James’
Version 1611, heretter KJV]».
William Miller anga aldri noen bestemt dato, men tilhengerne hans pekte etter
hvert på 22. oktober 1844, ut fra en utregning av Bibelens forsoningsdag som
datoen da Jesus skulle komme tilbake. Dette skapte enorm forventning hos tusener
i Nord-Amerika og andre deler av verden. Snart skulle de forenes med Frelseren i
himmelen. Også Miller ble grepet av forventning da den forventede tiden nærmet
seg.
Men Jesus kom ikke, og millerittene opplevde en stor skuffelse.
Det var i denne settingen Gud ga Ellen Harmon [White] hennes første syn.
Budskapet skulle oppmuntre henne og de skuffede troende om at Gud var med dem
selv om de hadde tolket det feil. Synet pekte mot en sti fra jorden til det himmelske
Jerusalem. På denne stien var adventtroende på vei til den hellige byen. Og «hvis
de holdt blikket festet på Jesus, som var rett foran dem og førte dem til byen, var de
trygge.» – White: Spiritual Gifts, bd. 2, s. 31.
Synet var godt nytt. Gud var i ferd med å skape en ny bevegelse etter skuffelsens
forvirring. Jesus var fortsatt med. Han ville vende tilbake. Han ledet dem fortsatt på
frelsens vei. De måtte bare ha blikket «festet på» ham. Det var gode grunner til ikke
å gi opp håpet tross så mye uro og skuffelse.
Slik ble 17-åringen Ellen G. Harmon [White] kalt til sin profetiske tjeneste. Det
var ingen lett vei å gå, spesielt ikke i førstningen.
Selv om gaven etter hvert ble akseptert som ekte, var White redd for å være Guds
sendebud. Det hadde aldri vært enkelt eller gitt prestisje å være Guds profet. Så
hvordan ville Ellen White svare på Guds kall?
Neste uke skal vi se nærmere på det arbeidet og de utfordringene som profetene i
GT sto overfor, og noe av dette finner vi også igjen i Whites liv og tjeneste.
Matthew, Martin og Marek. Tre navn som alltid dukket opp når det ble bråk på skolen. I dag
er Matthew død. Martin har sittet syv år i fengsel. Og Marek? Han er tidligere dopselger,
men nå en av lederne i Adventistkirken i Polen.
Hva skjedde?
Marek vokste opp i en kristen familie i Sør-Polen. Livet hans falt sammen da han var 18.
Kjæresten gjorde det slutt. Han ble liggende hjemme i to uker – gråtende.
Han ba: «Gud, jeg vil ha henne tilbake.»
Ingenting skjedde.
«Gud, jeg vil ikke våkne mer. Det gjør for vondt.»
Fortsatt ingenting.
Marek sluttet å be. Kalte seg ateist. Begynte med rus. Så inviterte Martin ham til å selge dop.
Marek ble raskt en suksess, både som selger og bruker.
«Dette er jo fantastisk», tenkte han. «Masse penger. Fest hele tiden.»
To år gikk. På nyttårsaften fant han ingen å feste med. Skuffet dro han til bestemoren.
Der, i stua hennes, stirret han på et bilde av Jesus.
«Selv om jeg ikke tror på Gud, så var Jesus virkelig», tenkte han.
Han husket hvordan han som barn leste i Bibelen og om Jesus, den gode, som behandlet folk
med respekt.
Noen dager senere besøkte han en kvinne som sa hun kunne se fremtiden. Hun blandet kort og
sa: «Verden går under om ett år.»
Marek ble nysgjerrig. Han begynte å lese Johannes’ åpenbaring, men forsto ingenting. Så
åpnet han evangeliene. Der fant han noe annet: et rike der mennesker er glade og lever evig.
Etter en fest satt han i bilen med venner og spiste take-away. Utenfor så han en bokhandel:
Signs of the Times. Navnet fanget oppmerksomheten.
Neste dag gikk han inn og spurte:
«Har dere bøker om Nostradamus?»
Kvinnen bak disken svarte:
«Nei, men hvis du er interessert i profetier, har vi Mot historiens klimaks.»
Marek kjøpte boka – og ble slått av innholdet. Historien om den kristne kirke, fra Jerusalems
fall til Jesu gjenkomst. Han sjekket alt i Bibelen og på nettet. Det stemte.
En kveld, mens han leste i senga, spurte han seg selv: «Får jeg lys av denne boka?»
Akkurat da begynte lyspæren over hodet å blinke. 10, 15, 20 sekunder. Marek ble nervøs. Han
så sitt eget speilbilde i vinduet – bare hodet og lyspæren over det. Så lyste pæren klart igjen.
Svaret var tydelig. For første gang i livet kjente han Guds nærvær og kjærlighet.
Han knelte og sa: «Gud, hvis du er slik – vil jeg tjene deg.»