«Hør på meg, judeere og dere som bor i Jerusalem! Vær tro mot Herren deres Gud, så
skal dere stå støtt! Vær tro mot profetene hans, så skal dere ha lykken med dere!» (2
Krøn 20,20)
GPS-systemet forteller reisende hvor de er og hvor de skal. Det varsler sågar om
farer. Åndelige reisende på vei til himmelen trenger også veiledning nå og i fremtiden
fra et himmelsk «posisjoneringssystem». En måte Gud gjorde dette på i tidligere
tider, var gjennom profetene i GT. I deres fortellinger, råd, profetier, poesi og sanger
får vi vite mye om de mange profetene som formidlet Guds budskap til folket.
Denne uken tar vi for oss GTs beskrivelser av profetene, beskrivelser som hjelper
oss til å forstå profetiens gave slik den kom til uttrykk hos noen av disse Guds
tjenere.
Vi skal se at de var mennesker som oss, i den forstand at de var sårbare og utsatt
for frykt, sinne og mismot. Livet var ikke lett, men fullt av utfordringer og vanskeligheter,
slik det er for alle.
Hva kan vi så lære av å se på noen av disse spesielt kalte tjenerne for Gud?
Som vi så sist uke, brukte Gud profeten Elia til et stort verk i Israel, trass i stor motstand.
Det Gud utrettet gjennom ham var utrolig. Og likevel … hva?
Tenk på det Jakob skriver om profeten Elia i Jak 5,17–18. Hva mener han med at Elia var «et
menneske under samme kår som vi»?
Elia hadde stor suksess på Karmel-fjellet (1 Kong 18). Gud hadde virket mektig
gjennom ham, og et av GTs mest forbløffende mirakler skjedde: På Elias’ ord falt
det bokstavelig talt ild fra himmelen (1 Kong 18,38)! Man skulle tro at denne Guds
mann ville ha vært overlykkelig etter noe slikt.
Les1 Kong 19,1–16. Hva sier dette oss om Guds profets følelsesliv?
«Nå er det nok, Herre!» sa han. «Ta mitt liv! For jeg er ikke bedre enn fedrene
mine.» (1 Kong 19,4) Dette høres ut som en depresjon. Hvorfor det? Jo, det ville
riktignok være vanskelig å leve opp til det som skjedde på Karmel-fjellet, men det er
noe annet som foregår her.
Kanskje er svaret å finne i ordene: «Jeg har vist brennende iver for Herren, hærskarenes
Gud. For israelittene har forlatt din pakt, dine altere har de revet ned, og
dine profeter har de drept med sverd. Jeg er den eneste som er igjen, og nå står de
meg etter livet.» (1 Kong 19,10) Det høres ut som om han klager over det han mener
er nederlag i sin tjeneste. Frafallet fortsetter trass i hans beste anstrengelser, som om
han kunne ha stoppet frafallet på egen hånd. Hva som enn foregår her, kan vi se hvor
menneskelig og sårbar denne Guds mann var. Han var med andre ord «under samme
kår som vi».
Hvorfor kan det til tider være lett å føle seg «mislykket» i livet eller i det man foretar seg? Hvilke
bibelløfter kan du bruke for å håndtere motløsheten?
Det fantes falske profeter i Israels tidlige historie (5 Mos 18,20). Derfor lot ikke Gud
folket være uten veiledning om hvem som var sanne profeter.
Som mottakere av Guds åpenbaring og inspirasjon formidlet de sanne profetene
Guds budskap trofast, nøyaktig og ærlig, selv om de til tider ble upopulære hos
makthaverne.
Når en konge sier om en profet at «jeg hater ham, for han profeterer aldri noe godt
om meg, bare vondt» (1 Kong 22,8), sier det mye om kongen, men mer om profeten.
Han var ikke redd for å si sannheten, heller ikke til kongen selv – for det er jo ikke
akkurat slik man vinner kongens gunst.
Mika sto alene mot 400 falske profeter da han la frem sannheten som var blitt
åpenbart for ham. Han ble utsatt for press om å endre negative budskap fra Herren
for å blidgjøre den onde kong Akab og hans kone Jesabel (1 Kong 22,13–14), men han
fremholdt Guds sannhet, uavhengig av hvordan den måtte bli mottatt.
Les1 Sam 9,3–14. Hva mente andre om Guds trofaste profeter?
Det er mange eksempler på hva slags liv profeter levde i Bibelen. I dette tilfellet ble
Saul sendt ut av sin far Kisj for å finne eslene han hadde mistet. Tjeneren som ble
med Saul, foreslo at han ikke skulle gi opp letingen, for det var «i byen der bor en
høyt ansett gudsmann. Alt han sier, slår til» (1 Sam 9,6). Beskrivelsen av profeten
Samuel viser hvilke egenskaper som forventes av Guds profeter. Sanne profeter i
Skriften blir identifisert som «Guds menn», delvis utvalgt for å illustrere hans karakter.
Men bare fordi noen av «Guds menn» er profeter, er de ikke feilfrie.
Hvem har du kjent som feilfri, selv blant de mest anerkjente «Guds menn»?
Profetene omgikkes konger i både hyggelige og ubehagelige situasjoner. Da Israel ba
om en konge (1 Sam 8,4–22), sa de: «Sett derfor en konge til å styre oss, slik alle de
andre folkene har» (1 Sam 8,5). For et trist, men tydelig eksempel på den faren Guds
folk har stått overfor i alle tider: ønsket om å være som alle andre. Her ante de ikke
hva ønsket ville føre til, selv om de var blitt advart (1 Sam 8,11–18) av Gud gjennom
hans profet. På bakgrunn av deres ønsker, og til tross for at Samuel hadde advart
dem, salvet han snart Israels første konge, som i bibelhistorien er kjent som kong
Saul.
GT-bøkene 1. og 2. Kongebok og 1. og 2. Krønikebok forteller hvordan kongene i
Israel og Juda var som herskere. Bibelhistorien viser at langt flere konger gjorde det
onde enn det som var godt i Guds øyne. En av profetenes fremste oppgaver var å få
utro konger å vende tilbake til lydighet mot Guds lov. Derfor ble profetene utsatt for
trusler, og noen av dem ble også mishandlet og drept av konger som førte Guds folk
bort fra ham (1 Kong 18,4–19; 2 Krøn 24,20–22).
Profetene forholdt seg også til prestene. Moses var Guds profet og salvet Aron og
hans sønner som Israels første prester (3 Mos 8,10–13). Det hendte at Guds profeter
irettesatte prestene (Hos 6,9; Mal 2,1–3). Et eksempel er hele Elis hus, som ble
konfrontert med sin korrupsjon (1 Sam 2,27–36). Dette var meget sterk refs mot den
utbredte korrupsjonen blant folk som hadde fått spesielle privilegier.
Profetene var folkets lærere (2 Krøn 34). De bar frem budskap fra Gud for prestene,
kongene og folket (Jer 5,31; Esek 22,26). De talte også til de omkringliggende
folkene og skisserte Guds plan for dem, et tema som gjentas flere ganger i profetenes
budskaper i GT (Jes 60,1–3; Jes 62,1–2). Profetene skulle ikke bare videreformidle budskapene
Gud ga dem – noen ganger ble de også bedt om å skrive dem ned og bevare
dem (2 Krøn 13,22). Uansett hvor menneskelige profetene var, var de bønnens og
Ordets menn og kvinner i tjeneste for Gud og hans folk (Jer 42,4; 2 Kong 22,15–17).
Det finnes rikelig med belegg i Skriften for at Gud kalte kvinner til å være profeter.
(Se bruken av det hebraiske ordet nevi’ah [2 Mos 15,20] og det greske ordet
prophētis [Luk 2,36]). I Mika 6,4 er Mirjam oppført sammen med Moses og Aron
som sendt til folket. Mirjam blir presentert som en profetinne som sang en seierssang
da israelittene krysset Rødehavet (2 Mos 15,20–21). Likevel var hun ikke feilfri, noe
hennes holdning til Moses og hans etiopiske kone avslører, handlinger som profetinnen
ble behørig straffet for (se 4 Mos 12,1–10).
Vi ser en annen profets virke i historien om Debora, som var dommer i Israel
(Dom 4,1–4). Det finnes klare tegn på at Debora (Dom 4,4) mottok åpenbaring fra
Gud (Dom 4,4–9; Dom 4,14–22). Hennes seierssang (Dom 5,2–31) er en anerkjennelse av
Guds inngripen og hadde stor teologisk betydning for folket på denne tiden.
Les2 Kong 22,11–14. Hvorfor oppsøkte kong Josjias menn Hulda? Hva sier dette om hennes rolle
i nasjonen?
«Profetinnen Hulda» ble konsultert av de fremste mennene i kong Josjias råd
(2 Kong 22,14; 2 Krøn 34,22) etter at de hadde lest ordene i «bokrullen med loven»
(2 Kong 22,8) (som antas å være 5. Mosebok) for kongen, som reagerte med å flerre
klærne sine (2 Kong 22,11). Dette var åpenbart en alvorlig sak, og kongen oppfattet
det også slik. Derfor gikk hans menn rett til Hulda. Hun hadde fått et budskap
fra Gud om den kommende dommen over Juda. Josjias reformer ble et resultat av
Huldas profetiske budskap og avverget Guds dom over hans folk.
Profeter, både menn og kvinner, var syndere som trengte nåde, enda de var kalt av Gud. Hvilket
håp kan deres historier gi deg?
Satan har sine forfalskninger uansett hva Gud gjør. Slik også med profeter. Israel
hadde ekte og falske profeter. Det gjaldt å vite forskjellen.
LesJer 14,1–15. Hva skjedde her, og hvordan så Gud på dem som profeterte falskt i hans navn?
I Jeremia 14 ga Gud Jeremia et domsbudskap til Juda, en dom som skulle komme i
form av sverd (krig), hungersnød og pest. Falske profeter motsa Jeremias budskap.
Jeremia beskriver dem i klare ordelag: «Profetene profeterer løgn i mitt navn. Jeg
har ikke sendt dem, ikke gitt dem noe påbud og ikke talt til dem. Løgnaktige syner,
falske spådommer og svik fra eget hjerte er det de profeterer for dere.» (Jer 14,14)
Falske profeter er korrupte fordi kilden til deres påståtte profetier ofte er de falske
«gudene» som de tilber (Jer 23,13–14). Gud advarer: «Jeg har ikke sendt dem, ikke
gitt dem noe påbud og ikke talt til dem» (Jer 14,14). De profeterer «løgn, svik fra sitt
eget hjerte» (Jer 23,26). Esekiel skulle profetere mot «dem som profeterer ut fra sitt
eget hjerte» (Esek 13,2).
Falske profeter støtter ofte populære synspunkter. Slik var det i 1 Kong 22, da en
gruppe på 400 «profeter» møttes på kong Akabs befaling (1 Kong 22,6). Alle som en
rådet de kongen til å kjempe mot Ramot i Gilead. Akab rådførte seg med Judas kong
Josjafat etter at de hadde hørt de profetiske rådene fra Asjera-profetene. Josjafat ba
Akab om å rådføre seg med profeten Mika om de skulle dra ut i kamp eller ikke.
Sendebudet som var gått for å hente Mika, sa til ham: «Hør her! De andre profetene
profeterer med én munn at det skal gå kongen vel. La nå dine ord være som deres og
spå godt, du også!» (1 Kong 22,13)
Det presset Mika ble satt under for å lyve, var nok det samme presset som de
falske Asjera-profetene opplevde, men Mika fulgte ikke denne populære oppfatningen.
Han ventet i stedet på at Gud skulle fortelle ham hva han skulle si (1 Kong
22,14).
Det er lett å følge strømmen, enten man er profet eller ikke. Hvorfor er det en dårlig idé med
tanke på hvor korrupt kulturen kan være?
Vi har sett at det aldri har vært lett å være Guds budbringer. Ellen White opplevde de
samme bekymringene som Bibelens profeter. Forrige fredag lærte vi at hun var ung,
sjenert og hadde dårlig helse da Gud kalte henne. Selv om et nytt syn bekreftet Ellen
Harmons [Whites] kall, var hun engstelig for Guds kall, og skrev:
«Cirka en uke senere ga Herren meg et nytt syn og viste meg de prøvelsene
jeg måtte gjennomgå; at jeg måtte gå og fortelle andre hva han hadde vist
meg; at jeg ville møte stor motstand og lide åndelige kvaler …
Dette synet plaget meg veldig. Helsen var veldig dårlig, og jeg var bare
sytten … Jeg ba inderlig om at byrden måtte bli lagt på en annen. Men det
eneste lys jeg fikk, var: ‘Fortell andre hva jeg har åpenbart for deg.’ Jeg hadde
ikke mot til å gå ut i verden. Fra naturens side var jeg ikke spesielt selvsikker
… Jeg så med lengsel på graven. Døden forekom meg bedre enn det ansvaret
jeg måtte bære.» – Spiritual Gifts, bd. 2, s. 35, 36.
La du merke til at Ellen Harmon heller ville dø enn å ta imot sitt kall? Etter mye
bønn og oppmuntring fra trossøsken ga hun etter og viet resten av livet til å følge
«hans befaling». – samme, s. 38.
Hun skulle bli den mest innflytelsesrike stemmen i den fremtidige Syvendedags
Adventistkirken. Hun var menneskelig og hadde sine feil og fysiske prøvelser,
utfordringer i familien og mellommenneskelige problemer. Men midt i hennes menneskelighet
ser vi en stor lærdom: Gud velger ufullkomne mennesker som er villige
til å tjene ham.
Under Den hellige ånds veiledning skulle Whites profetiske tjeneste oppmuntre
de troende og knytte dem til Bibelens sannheter. I 1860 spilte hun en ledende rolle
i utviklingen av det nystartede Syvendedags Adventistsamfunnet og dets mål om
å forkynne de tre englebudskapene til verden. Gud ledet disse troende til å organisere
Syvendedags Adventistkirken i 1863. I de neste tiårene fikk Whites profetiske
stemme stor innflytelse på opprettelsen av adventistenes globale helse- og skolesystem.
Men det viktigste bidraget hennes er likevel skriftene hennes, som til
sammen utgjør ca. 100 000 sider. Whites skrifter taler fortsatt i hele verden i dag.
Marek satt i Polen og leste Mot historiens klimaks. Boka forandret ham. Han bestemte seg for å
holde sabbaten. Han leste at røyking var skadelig – og ville slutte. Men han klarte det ikke.
En lørdag gikk han forbi en plakat: Fem dager til røykeslutt. Kurset skulle holdes i en
adventistkirke. Marek hadde aldri hørt om adventistene før – selv om han hadde lest boka og
besøkt bokhandelen der han kjøpte den.
Han gikk rett til kirken. På oppslagstavla hang en plakat for Mot historiens klimaks. Han visste
han var på rett sted.
Klokka var to på ettermiddagen. Kirken burde vært tom etter gudstjenesten. Men en gruppe
litteraturevangelister var der, og de inviterte Marek til å komme tilbake neste sabbat.
Han kom – og likte prekenen. Folk var vennlige. De fortalte om et ungdomsmøte i en annen
by neste sabbat – og inviterte ham med.
Neste sabbat sto Marek ved veien og ventet. Det var varmt. Han hadde på shorts og T-skjorte.
To stemmer kjempet i hodet:
«Bli ute og nyt været.»
«Vent her – det er viktig at du drar.»
Adventistene kom – og tok ham med.
Møtet gjorde sterkt inntrykk. Hver eneste setning traff. En britisk pastor talte til klokka tolv.
Så sa han: «Jeg vet jeg burde avslutte nå, men jeg kjenner at noen her trenger Jesus.»
Marek tenkte: Hvem har fortalt ham om meg?
Pastoren delte sin historie. Han hadde vokst opp i en religiøs familie, men forlatt troen. Han
hadde brukt rusmidler. Til og med moren sluttet å be for ham.
«Så møtte jeg Jesus», sa han. «Han løftet meg opp fra bunnen – og nå er jeg her for å fortelle
deg at han kan forandre ditt liv.»
Så kom innbydelsen: «Hvis du vil at Jesus skal forandre ditt liv – kom frem.»
Marek så tusen mennesker i salen. Han gruet seg. Men pastoren sa: «Ikke tenk på hvem som
ser på deg. Dette er mellom deg og Gud.»
Marek reiste seg. Han kunne ikke sitte lenger. Hjertet banket. Han gikk frem. Under bønnen
forsto han frelsens plan for første gang. Han hadde levd et dårlig liv – og Jesus hadde tatt hans plass.
Han begynte å gråte. Ingen kunne stoppe tårene. Men han var også fylt av glede.
«Jeg føler virkelig at Gud reddet livet mitt – ikke bare for sitt rike, men fra fysisk død», sa
Marek senere.
Mens han studerte ved adventistseminaret, fikk han vite at barndomsvennen Matthew var
funnet død – med en kniv i hjertet. Han var bare 23. Vennen Martin havnet i fengsel.
«Jeg vil hjelpe unge mennesker å finne mening med livet – tidligere enn jeg gjorde», sier
Marek. «Kanskje de lever bedre etter å ha hørt min historie. Gud reddet meg fra alt – og ga meg
alt. Så jeg har gitt alt til ham.»