Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. Det er forskjellige tjenester,
men Herren er den samme. Det er forskjellige kraftige virkninger, men Gud er den
samme, han som er virksom og gjør alt i alle. (1 Kor 12,4–6)
En mann kjørte bil, og sønnen fulgte med på bilene som suste forbi for å se om de
lignet på farens. Faren pekte på en bil og utbrøt: «Min første bil var en sånn en!» Da
de kom hjem, fant faren frem bruksanvisningene til både den første bilen sin og til
den han hadde nå. Han viste sønnen hva som var likt og ulikt. Men da han sammenlignet
motorene i de to bilene, var alt helt likt. Mye hadde forandret seg, men ikke
motoren.
Gud talte gjennom profeter i GT og NT, og kontinuiteten og harmonien i budskapene
skyldes at Den hellige ånd – «motoren» og drivkraften bak – er den samme.
Den hellige ånd gir alltid sanne profeter kraft gjennom profetiens gave. Han setter
også Kristus i sentrum for profetenes budskap slik Hebreerne sier (Hebr 1,1–3).
Denne uken skal vi se på profetiens gave i NT, på hva profeter gjorde, hvem som
var profeter, hvordan profeter stod i forhold til apostler, og faren for falske profeter.
Moses profeterte at «En profet som meg vil Herren din Gud la stå fram hos deg,
en av dine landsmenn. Ham skal dere høre på.» (5 Mos 18,15) Hvem var profeten?
Skriften pekte på Jesus selv. «Moses har sagt: ‘Herren Gud skal la det stå fram en
profet som meg blant dere, en av deres egne brødre. Ham skal dere høre på i alt det
han sier til dere.’» (Apg 3,22; se også Joh 6,14)
Jesus er Kristus eller Messias, den som alle profetene i GT pekte frem mot. NT anerkjenner
Jesus som oppfyllelsen av de messianske profetiene. I Luk 24,13–35 gir han
seg til kjenne som den de messianske profetiene pekte på.
Beskrivelsen av Ordet i Joh 1,1–5 passer ikke på noe menneske eller bare en
menneskelig profet. Ordet beskrives som Skaperen, for «Alt er blitt til ved ham, uten
ham er ikke noe blitt til.» (Joh 1,3). Det vil si at han skapte alt som ble til, altså hele
verdensaltet, som nå er anslått til å være 93 milliarder lysår bredt.
I hvert «og Gud sa» i 1 Mos 1 hører vi Jesus tale. Han som sa: «La det bli
lys» (1 Mos 1,3), er også «menneskenes lys» (Joh 1,4), og med frelsesplanen (Joh
1,4–5) fordrev han jordens mørke.
Guds profetiske ord er pålitelige. Når de blir tatt til følge, er de «en lampe som
lyser på et mørkt sted til dagen gryr og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter»
(2 Pet 1,19). Profetiene vil fortsette å gi lys til vår syndige verden helt til Jesus,
«Morgenstjernen» og kilden til det profetiske lys, innvarsler sitt evige rike.
Inntil da tilbyr Kristus oss evig liv i kraft av sitt liv, sin død og sin oppstandelse.
Spørsmålet er om vi vil ta imot det.
Tenk på dette at Jesus, som er Skaperen (Joh 1,1–3), også er den som døde på korset for dine
synder. Hva sier det om Guds kjærlighet til oss?
NT omtaler profetenes og apostlenes virke. Apostlene var «budbringere» eller
«utsendte» fra Gud, slik det greske ordet apostolos definerer det. I evangeliene viser
ordet «apostel» til de tolv disiplene. Resten av NT støtter denne tanken og tar også
med andre som ikke var blant Kristi opprinnelige disipler.
Paulus kaller seg apostel tolv ganger i sine brev. I Rom 1,1–2 knytter han sitt
apostoliske kall sammen med innholdet i forkynnelsen til budskapet fra profetene i
GT. Han presenterer seg selv som apostel for hedningene (Rom 11,13). Han ble kalt
«etter Guds vilje» (1 Kor 1,1).
Mens prestene fulgte en slektslinje fra far til sønn, utnevnte Gud profeter og
apostler etter sin egen vilje. Da det var tvil om Paulus’ apostelembete, forsvarte han
sitt kall (1 Kor 9,1–2). Han så på sitt apostelembete som en videreføring av Kristi
verk, han som er kirkens grunnvoll (Ef 2,20). Som mottakere av Guds åpenbaring
har apostlene derfor samme grad av inspirasjon som profetene (Ef 3,1–5).
I 2. Peters brev 3,1–2 omtales profetene som de som kom før ham og hvis ord var
viktige, men nå fremstilles apostlene som bærere av den samme autoriteten. Her
vises det til tiden i GT og NT. Selv om profeter kan synes å være Guds budbringere
i GT-tiden og apostlene Guds budbringere i NT, fantes det også folk som profeterte
eller utøvde den profetiske gaven uten å være apostler. Den profetiske gaven var ikke
begrenset til apostlene i NT. Og ikke alle profeter var apostler (Apg 15,32).
Hvordan fungerer apostler og profeter i forhold til Kristus og kirken, ifølge Ef 2,20 og Ef 3,5?
Og som vi også vet fra det apostlene skrev i NT, var Jesus sentrum for nesten alt de
skrev. På den ene eller andre måten var hans liv, død, oppstandelse, prestetjeneste og
gjenkomst deres hovedfokus.
Bibelen er eneste offisielle kilde vi har til apostlenes og profetenes ord om Jesus, hans liv og
gjerninger. Hva sier dette om hvorfor Bibelen må være den endelige autoriteten når det gjelder
det vi tror om Jesus og hans død for oss?
Disse versene er nyttige, men gir ikke et uttømmende bilde av det profetene i NT
gjorde. Men mye av det speiler det profetene i GT hadde gjort og gir dermed en
kontinuitet i den profetiske gaven.
I 1 Kor 12,10 nevnes profeti blant nådegavene. I metaforen om Kristi legeme
(1 Kor 12,27–28) nevnes profeter etter apostlene, som også fikk åpenbaringer fra
Gud. I følge 1 Kor 14,3: «Den som taler profetisk, taler for menneskene, til
oppbyggelse, formaning og trøst».
Efeserne 4,11–13 gir en lignende oversikt over åndelige gaver. Profeter nevnes
sammen med apostler, evangelister, hyrder og lærere (Ef 4,11). De skal «utruste de
hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp, inntil vi alle når fram til enheten i
troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som er
fullvoksent og har hele Kristi fylde» (Ef 4,12–13). Her og ellers står Jesus i sentrum
for budskapet.
I Apostlenes gjerninger nevnes profetene Judas og Silas (de skrev ikke bøker i
Bibelen), som «talte lenge til søsknene der og oppmuntret og styrket dem» (Apg
15,32). Selv om profeter iblant må komme med advarsler, taler de også – alt etter
situasjonen – oppmuntrende ord, særlig i vanskelige tider, ord som uten tvil ble satt
stor pris på av dem som trengte å høre dem, og det håp og løfte de inneholdt.
Oppmuntring nevnes også i forbindelse med profetier (1 Kor 14,31). I tider med
trengsel og forfølgelse har profetiens gave gitt oppmuntring og håp.
I Åp 22,6 kalles Jesus «Herren, den Gud som gir profetene sin Ånd»,
og «disse ordene er troverdige og sanne». Selvfølgelig vil alt som kommer fra Guds
tjenere, når de taler på Guds vegne, også være «troverdig og sant». I en verden der
det er så lite vi kan sette vår lit til, kan vi virkelig stole på det Herrens profeter sier,
spesielt i hans ord, vår endelige og høyeste autoritet.
I GT kalte Gud både menn og kvinner til å være sendebud. I NT er det klare bevis
for kvinnelige profeter. Anna var den første som ble kalt en «profetinne» i NT. Hun
viet hele sitt liv til «Gud i faste og bønn … og lovpriste Gud, og hun fortalte om
barnet» (Luk 2,37–38).
Apostlenes gjerninger 21,9 forteller at Filip hadde «fire ugifte døtre som hadde
profetisk gave». Historikere som har studert NT, f.eks. Eusebius, har funnet senere
tekster som nevner hvor de kan ha bodd og ble begravet. I alle fall ser vi her kvinner,
trolig unge, som hadde profetisk gave. Vi vet ikke hva de profeterte eller omfanget
av deres virke. Men én ting vet vi: Ingen av deres profetiske ord kom med i kanon,
altså Bibelen. Det vil si at de, som mange andre, var ikke-kanoniske profeter, sanne
profeter hvis ord og eventuelle skrifter ikke er blant Bibelens bøker.
Foruten kvinnelige profeter arbeidet unge pastorer sammen med apostlene.
Apostlene veiledet unge ledere i tjenesten. Paulus omtalte f.eks. Timoteus som sitt
«ektefødte barn i troen» (1 Tim 1,2; 1 Tim 4,12). Paulus lærte opp Timoteus til pastoralt
arbeid. Han sier om hans kall: «Slik er oppdraget jeg nå overgir til deg, i samsvar
med de profetiene som før er talt til deg. Ved dem skal du stride den gode strid»
(1 Tim 1,18).
I Titus 1,4 omtaler Paulus Titus som «mitt ektefødte barn i troen». Paulus ga Titus
oppgaven med å utnevne ledere for de kristne på Kreta, en vanskelig menighet. Han
ga den unge Titus åndelig råd om hvordan han skulle håndtere det store ansvaret og
avsluttet med: «Dette skal du forkynne, og med myndighet skal du formane og vise
til rette. La ingen se ned på deg!» (Tit 2,15).
Unge, gamle, menn, kvinner – alle kan ha en oppgave i Guds verk. Hva er din, og kan du gjøre
mer?
LesMatt 24,23–24. Hva advarer Jesus mot? Hvorfor bør vi ta det alvorlig?
Jesus kunne ikke ha sagt det tydeligere: «For falske kristuser og falske profeter skal
stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre selv de utvalgte vill»
(Matt 24,24).
Bedragene han advarer mot, må være overbevisende, hvis «store tegn og under»
skal være en del av det. Overnaturlige hendelser er i seg selv ikke bevis for Guds
verk, uansett hvor overbevisende de kan virke. Vi har overnaturlige fiender. Som
Paulus sa: «For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter,
mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef
6,12). Og disse maktene virker gjennom falske profeter.
Falske profeter var ikke noe nytt. NT viser til de falske profetene i GT (Luk 6,26).
I NT sammenlignes falske profeter med «glupske ulver» i «saueham» (Matt 7,15), og
vi skal kjenne dem «på fruktene» (Matt 7,16).
Deres virke består av bedrag (Matt 7,17–20). Jesus sa at «mange falske profeter
skal stå frem og føre mange vill» (Matt 24,11), «for om mulig å føre selv de utvalgte
vill» (Matt 24,24; se også Mark 13,22, 1 Joh 4,1).
Et liv i tro utrustet med «rettferdighetens brynje», med «sannheten» som belte og
overgitt til Den hellige ånd i bønn og forankret i hans ord – slik kan vi verne oss mot
alt som ellers kan føre oss på villspor, åndelig som teologisk.
Hvordan kan du bli bedre rustet mot villedningen som omgir oss i dag?
Vi har sett at Gud kalte profeter og ga dem oppgaver. Det viktigste var å gi folk
kunnskap om Gud og føre dem inn i et trofast forhold til ham. Dette var også Ellen
Whites hovedmål: å lede folk til Jesus og vise til hans ord – Bibelen.
White hadde en livslang begeistring for Jesus og ønsket å dele Guds kjærlighet
med andre. Hennes fembindsserie Conflict of the Ages begynner og ender med
ordene «Gud er kjærlighet». I Steps to Christ skrev hun: «Vår vekst i nåde, vår glede,
vår nytte – alt avhenger av at vi er forent med Kristus. Det er gjennom fellesskap
med ham, hver dag, hver time – ved å bli i ham – at vi skal vokse i nåde. Han er ikke
bare opphavet til, men også fullenderen av vår tro.» – Side 69.
Da hun arbeidet med Desire of Ages i 1890-årene, skrev hun i dagboken: «Når
jeg skriver om Kristi liv, blir jeg dypt rørt. Jeg glemmer å puste som jeg burde. Jeg
takler ikke den intense følelsen som overvelder meg når jeg tenker på hva Kristus
har lidd i vår verden.» – Manuskript 70, 1897. White elsket å snakke om Jesus.
Bibelen var Whites andre hovedfokus. Hun så sine skrifter som et «mindre lys»
som ledet folk til det «større lyset» Bibelen (Selected Messages, bok 3, s. 29). Hun
oppmuntret alltid folk til å gå til Skriften, der Gud har åpenbart sin kjærlighet og
frelsesplan. Som hun skrev tidlig i sitt virke: «Jeg anbefaler deg, kjære leser, Guds
ord som rettesnor for tro og liv.» – Selected Messages, bok 3, s. 30.
Mange år senere skrev hun: «Herren vil dere skal studere Bibelen. Han har ikke
gitt noe ekstra lys som skal erstatte hans ord … Hvis man spiser og fordøyer [hans
ord], er det som livets blod for sjelen. Da vil gode gjerninger bli sett som lys som
skinner i mørket.» – Letter 130, 1901.
White mente også at alle som påberoper seg Kristi profetiske tjeneste, må undervise
i «det Kristus forkynte. Det han selv sa, ikke bare personlig, men gjennom alle
profetene og lærerne i GT, er her inkludert. Menneskelig lære er utelukket.» – The
Desire of Ages, s. 826.
White satte Jesus og Skriften i sentrum for sin kristne livserfaring. Neste fredag
skal vi se på hennes syn på åpenbaring og inspirasjon.
Berta ble begeistret da hun fikk høre at den første adventistskolen i Polen nå var åpnet. Hun
var en erfaren lærer og ønsket å jobbe med barn på en adventistskole.
Men det var et problem. Skolen lå utenfor Warszawa. Berta bodde i Krakow.
«Dette er ikke jobben for meg», tenkte hun, litt trist.
Så begynte en venn å snakke om skolen. «Kanskje du burde søke?» sa hun. «Nei, det er for
langt unna», svarte Berta.
Det virket mer realistisk å finne jobb i Krakow. Men så nevnte en annen venn adventistskolen.
«Jeg hørte om en skole – kanskje du vil søke der?»
Etter den andre samtalen begynte Berta å lure: Prøver Gud å si meg noe?
Hun ba: «Gud, hva skal jeg gjøre? Skal jeg bli i Krakow – eller dra til skolen?»
Hun bestemte seg for å søke to steder – en offentlig skole i Krakow og adventistskolen ved
Warszawa. «Jeg drar dit jeg først får svar», ba hun. «Jeg vil tolke det som din vilje.»
Adventistskolen svarte først. «Takk for interessen. Kom til intervju.»
Men Berta ble bekymret. Hun hadde en 16 år gammel sønn – Jacob. Skole og venner var i
Krakow. Ville han bli med?
Hun ba igjen og ga Jacob valget: bli hos slektninger i Krakow, eller flytte med henne.
Jacob nølte ikke. «Mamma, la oss flytte dit sammen. Jeg vil være hos deg.»
Berta ble rørt. For henne var det et klart tegn på at Gud ledet veien.
Hun tok jobben. I dag er hun rektor ved adventistskolen – som ligger på området til kirkens
seminar utenfor Warszawa.
Hun er sikker: Gud førte henne dit. Og Jacob bekrefter det. Han hadde ingen adventistvenner i
Krakow og var ikke interessert i kirken. Nå har han mange venner og er aktiv i menigheten.
«Mamma, du tok en god beslutning», sier han. «Jeg er så glad for at vi er her.»
Berta er enig. «Det er derfor jeg er her», sier hun. «Gud førte meg hit – og jeg er lykkelig.»
Takk for at du gir til sabbatsskolens misjonskollekt. Den støtter adventistutdanning i Polen – og
over hele verden.