Dette er Jesu Kristi åpenbaring, som Gud ga ham for at han skulle vise sine tjenere det
som snart skal skje. Han sendte sin engel og gjorde det kjent for sin tjener Johannes.
Det er han som her vitner om Guds ord og bærer fram Jesu Kristi vitnesbyrd, alt det
han har sett. (Åp 1,1–2)
Johannes hadde tilhørt den innerste kretsen av de tolv apostlene (Luk 8,51; Matt
17,1; Matt 26,36–37). Etter Kristi himmelfart fortsatte han sitt virke i Jerusalem. Men
før byens fall (70 e.Kr.) flyttet han til Efesos og ledet menighetene i den romerske
provinsen Lilleasia. Under keiser Domitians forfølgelse av de kristne ble han forvist
til øya Patmos i Egeerhavet.
Der mottok han profetiske budskaper som ikke bare var rettet til de syv menighetene
i Lilleasia, men til kristne gjennom alle tider (Åp 1,1–3; Åp 1,9–11). Den profetiske
kjeden som Johannes var en del av, så omtrent slik ut: Gud Fader → Jesus Kristus →
engelen → apostelen Johannes → leserne og tilhørerne. Dette er et klassisk eksempel
på åpenbarings- og inspirasjonsprosessen der Gud bruker profeter til å formidle
budskaper til verden.
Denne uken ser vi på åpenbarings- og inspirasjonsprosessen med fokus på
hvordan Gud har formidlet sitt budskap gjennom muntlige, skriftlige og dramatiserte
uttrykk.
LesHebr 1,1–2. Hvorfor er Gud så opptatt av å tale til oss? Hva forteller han gjennom Jesus og
profetene?
Hva skulle universets Skaper ønske å si til oss? Hvorfor kommuniserer han med
oss? Han gjør det fordi vi er syndige mennesker i en syndig verden som møter død,
lidelse og prøvelser. Gud taler til oss fordi han vil vi skal forstå hvorfor vi er til,
hvorfor livet er vanskelig og hvorfor vi tross alt kan sette vår lit til hans kjærlighet til
oss.
Guds allmenne åpenbaring i naturen vitner om hans makt og omsorg. Kong David
utbrøt: «Himmelen kunngjør Guds ære, hvelvingen forteller hva hans hender har
gjort» (Sal 19,2). Paulus tilføyde: «Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og
hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans
gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning» (Rom 1,20).
Det er også fantastisk å tenke på Guds gjenopprettende kraft som viser seg i mystiske
helbredelsesprosesser. Ja, «Guds helbredende kraft gjennomsyrer hele naturen.
Hvis et tre hogges ned, et menneske blir såret eller brekker et bein, begynner naturen
straks å reparere skaden. Helbredende krefter står klare før behovet oppstår, og
straks en del blir skadet, rettes all energi mot arbeidet med å gjenopprette.» – White:
Education, s. 113.
Naturen er vakker og lærerik, men den åpenbarer ikke bare Guds kraft og kjærlighet.
Den viser også at det finnes ondskap (se 1 Mos 3,14–19; Matt 13,24–30). Dette
tvetydige budskapet kan bare forstås riktig i lys av Guds spesielle åpenbaring – både
i Jesus Kristus, Guds inkarnerte Ord, og i Bibelen, Guds skrevne Ord som vitner om
ham (Joh 5,39).
Skriften er en inspirert nedtegnelse av Guds budskap til alle mennesker gjennom
tidene. Den forteller om skapelsen av verden og det tragiske syndefallet, og om Guds
frelsesplan og jordens endelige gjenopprettelse. Noen bibelske fortellinger er korte
og selektive, men de er alltid pålitelige, for det er Gud som taler til oss (se 2 Tim
3,16; 2 Pet 1,19–21).
Naturen vitner om Skaperens makt og kjærlighet, så hvorfor trenger vi det skrevne ordet også?
Hva forteller Ordet som naturen i seg selv ikke gjør?
Det er en viss uenighet om den beste oversettelsen av 2 Tim 3,16, men de fleste
bibeloversettelser gjengir det noenlunde likt og understreker at hele Bibelen er fra
Gud (2 Pet 1,20–21).
En bibelkommentator sier at «det er mer trolig at Paulus tenker på Skriften som
en helhet her og at han mener at hele Skriften er ‘nyttig til undervisning, tilrettevisning,
korreksjon og opplæring i rettferdighet’, enn at hvert enkelt skriftsted er nyttig
på disse måtene.» – G. W. Knight III: The Pastoral Epistles: A Commentary on the
Greek Text (Grand Rapids, MI: Eerdmans, 1992), s. 445.
Men hvordan skal vi forstå inspirasjonsprosessen som gjorde at Bibelen ble til? Vi
bør innse at profetisk inspirasjon innebærer at Den hellige ånd bistår sanne profeter
i å formidle Guds budskap på en pålitelig måte. Denne hjelpen ytes ikke bare i prosessen
med å motta budskapene, men også når budskapene skal formidles tydelig til
mottakerne.
Uansett hvilke midler Den hellige ånd benyttet, fikk profetene og Bibelens
forfattere objektive, ikke subjektive, sannhetsbudskap å formidle. Det vil si at budbringerne
ikke skulle tukle med Guds budskap eller på noen måte forvrenge dem,
selv om de brukte sine egne ord for å uttrykke budskapene.
Oppgaven med å formidle profetiske budskap til deres opprinnelige tilhørere
kunne skje muntlig (2 Pet 1,19–21), eller skriftlig (Joh 20,30–31), eller til og med
gjennom dramatisering (Esek 4,1–8).
Det er fortsatt ubesvarte spørsmål om hvordan Bibelen ble inspirert, eller hvordan inspirasjon
fungerer generelt, men hvorfor er det viktig å stole på Bibelen som Guds inspirerte ord, selv om
vi ikke fullt ut forstår hvordan den ble til?
Les2 Pet 1,18–21. Hvordan kan vi være sikre på at de muntlige budskapene Guds profeter
forkynte, var like inspirerte og pålitelige som de skriftlige?
Gud talte til Adam og Eva både før og etter syndefallet (1 Mos 2,16–17; 1 Mos 3,9–19). I
begge tilfeller forsto de hans ord fullt ut. Hans røst lød også klart på Sinai (2 Mos
20,1–20), samt ved Jesu dåp og forklarelse (Matt 3,17; Matt 17,5). Vi kan misforstå
når andre snakker til oss. Men når Gud snakker, er det ingen misforståelser eller
bedrag.
Bibelen sier at «Gud talte til Moses og sa: ‘Jeg er Herren’» (2 Mos 6,2). Mange
bibelskribenter forteller at de hørte Guds stemme som talte til dem. Slik var det
med Jesaja (Jes 8,1; Jes 8,11), Jeremia (Jer 1,4; Jer 1,9; Jer 1,11) og Esekiel (Esek 3,16; Esek 6,1). Forsøk
på å benekte disse og lignende påstander ender med at man sår tvil om profetenes
ærlighet og Bibelens pålitelighet.
Slik Gud talte til profetene på et forståelig språk, slik talte også profetene til sine
tilhørere. F.eks. var Noah en sann Guds profet og en «rettferdighetens talsmann»
(2 Pet 2,5). Han skrev ikke noe i Bibelen, men formidlet Guds budskap muntlig til
sin samtid, og hans budskap var ikke mindre inspirert enn de kanoniske profetenes
skrifter.
Flere andre profeter, deriblant Natan, Elia, Elisja og døperen Johannes, skrev ikke
noe av Bibelen, men overbrakte sitt budskap muntlig.
Og hva med Jesus? Evangeliet forteller at han «skrev på jorden med fingeren»
(Joh 8,6). Det er alt. Vi har ingen opptegnelser om at Jesus skrev noe annet. Men han
underviste og forkynte muntlig «med myndighet» (Matt 7,29). Noen av tilhørerne sa
til og med: «Aldri har noe menneske talt slik som han» (Joh 7,40; Joh 7,46). Jesus formidlet
for det meste Guds budskap muntlig. Hans budskap ble ikke mindre autoritative eller
bindende av at han ikke skrev noen av bøkene i Bibelen.
Tenk at Gud har profeter som ikke har skrevet noe i Bibelen. Hvorfor er disse ikke-kanoniske
profetene også autoritative?
Noen berømte taler har hatt stor innvirkning på folks liv og endret historiens gang.
Hadde de ikke blitt nedtegnet, ville ordene ha falmet eller blitt forvrengt over tid.
Nedtegning gir det talte ordet holdbarhet, og det gjør at budskapet kan videreformidles
gjennom tidene.
Kort etter at israelittene forlot Egypt og beseiret amalekittene, sa Gud til Moses:
«Skriv dette ned i en bokrull som et minne» (2 Mos 17,14). Fra Moses av, som skrev
Mosebøkene og Salme 90, ledet Den hellige ånd de kanoniske profetene til å skrive
de skriftene som utgjør Bibelens 66 bøker.
Bibelens bøker gjenspeiler forfatternes litterære stil og ferdigheter. Neste uke skal
vi se at forfatternes særpreg og ulike stil ikke svekker budskapet, for det finnes ikke
«grader» av inspirasjon. Noen deler av Bibelen er mer relevante og anvendelige for
vårt liv og vår tro i dag enn andre. Men det gjør ikke én del av Bibelen mer inspirert
enn en annen.
Noen ganger skrev bibelforfatterne ned de inspirerte budskapene som de først
hadde formidlet muntlig, enten selv eller gjennom en betrodd medarbeider. I 5.
Mosebok skrev Moses ned de siste talene han holdt til israelittene før han døde. De
fire evangeliene gjengir mange av Jesu prekener og mye av hans undervisning.
Vi må huske at profetene ikke bare nedtegnet andre menneskers følelser og
ønsker, de ga også uttrykk for sine egne reaksjoner (se Dan 8,27; Åp 22,8–9). Dessuten
beskriver Bibelen mange gode eksempler vi bør følge, men også mange dårlige
vi bør unngå (1 Kor 10,1–11).
Når vi leser Bibelen, må vi huske at selv om den ikke er skrevet med et perfekt
språk, inneholder den et ufeilbarlig budskap som tåler tidens tann.
Bibelen inneholder et rikt utvalg billedlige uttrykk og metaforer. F.eks. var hele GTs
offersystem en billedlig fremstilling av Kristi sonoffer på korset og hans himmelske
prestedømme (Hebr 8,1–6).
I Daniels profetier ble verdens riker og makter fremstilt ved hjelp av ulike deler av
et stort bilde (Dan 2,31–45), diverse dyr og horn (Dan 7 og Dan 8) og to konger (Dan 11).
Lignende fremstillinger finnes i Åpenbaringen, f.eks. i Åp 13.
LesEsek 4,1–8. Hvorfor tror du Gud ikke bare talte, men også fremstilte noen av sine budskap
dramatisk?
I Esekiel 4,1–8 finner vi en dramatisering der Gud ba profeten lage en miniatyrmodell
av Jerusalem og legge seg først på venstre side i 390 dager, som symbol på
Israels hus, og deretter på høyre side i 40 dager, som symbol på Judas hus. En annen
visuell opplevelse var Hoseas guddommelig bestemte ekteskap med skjøgen Gomer,
som symboliserte Israels åndelige utroskap mot Gud (Hos 1,2–9).
Esekiels og Hoseas dramatiske opplevelser er rystende. Men det var jo poenget:
De skulle være sjokkerende, også for folket den gang. I en tid da profetenes advarsler
ble offentlig avvist (se 2 Krøn 36,15–21), var Guds siste barmhjertige handling å
gjøre folket oppmerksom på dets tilstand ved hjelp av drama slik at de kunne komme
til sann omvendelse. En slik dramatisk fremstilling burde ha vist dem hvor alvorlig
de burde ha tatt Guds advarsel.
Hva slags dramatisering kunne man lage i dag for å advare oss mot f.eks. å være som laodikeerne?
(Se Åp 3,14–18.)
Syvendedagsadventistene tror at Ellen G. White var inspirert av Gud. Hennes
skrifter, liv og tjeneste oppfyller kriteriene for en sann profet. Hun var like inspirert
som Bibelens profeter, men anså ikke sine skrifter som likestilt med Skriften. Tvert
imot, hun fremhevet alltid Bibelen. Men hvordan forsto hun Guds profetiske åpenbaringer
til henne og selve inspirasjonsprosessen?
For det første betraktet hun alltid Bibelen som Guds autoritative og ufeilbare
åpenbaring. Bibelen åpenbarer Guds sannhet og hans frelsesplan for menneskeheten.
I den prosessen bruker han profeter til å formidle sine budskap, slik vi nå lærer om i
dette heftet.
For det andre erkjente White at inspirasjonen innebar et samspill mellom Gud og
mennesket. Gud formidlet sine budskap, men profeten formidlet Guds budskap med
sine egne ord. Som White uttrykte det: «Det er ikke Bibelens ord som er inspirert,
men menneskene som ble inspirert.» Inspirasjonen virker ikke på menneskets ordblir
eller uttrykk, men på mennesket selv, som under påvirkning av Den hellige ånd
tilført tanker … Guds sinn og vilje forenes med menneskets sinn og vilje slik at
menneskets ytringer blir Guds ord» – Selected Messages, bok 1, s. 21.
Når det gjaldt syner og profetiske drømmer, forsto White «tankeinspirasjon» som
en forening av Guds åpenbaring og menneskelig erfaring. Hun skrev: «Bibelen, med
sine gudgitte sannheter uttrykt i menneskers språk, er en forening av det guddommelige
og det menneskelige» – Selected Messages, bd. 1, s. 25. Gud brukte mange
måter for å skape forståelse for sitt budskap i budbringerens sinn, deriblant billedlige
fremstillinger, ord og tanker som engasjerte alle profetens sanser. Whites erfaring
var ikke ulik den som Bibelens forfattere hadde.
For det tredje påpekte White at ikke alle hennes menneskelige erfaringer og
meddelelser var inspirerte. «Det er tider da alminnelige ting må nevnes», skrev hun,
«alminnelige tanker må oppta sinnet, alminnelige brev må skrives og informasjon
må gis som har blitt videreformidlet mellom ulike arbeidere. Slike ord og slik informasjon
er ikke gitt under spesiell inspirasjon fra Guds Ånd.» – Selected Messages,
bok 1, s. 39. Det er viktig å være klar over dette skillet når vi leser og forholder oss
til hennes skrifter og erfaringer, spesielt hennes korrespondanse og dagbøker.
Kunnskap om Whites forståelse av åpenbaring og inspirasjon hjelper oss å unngå
ekstremisme og å lese hennes råd med forstand.
Det var januar 1906. Vinteren var bitende kald. På en bro i Bremerhaven i Tyskland sto en
ung slovener – Albin Močnik – og vurderte å ta sitt eget liv.
Men akkurat da han sto på kanten av fortvilelse, grep en fremmed inn. Han viste Albin veien
til to adventistfamilier – skomakere – som skulle forandre historien for Balkan.
Albin flyttet inn hos familiene Schiefer og Banas. Det stille vitnesbyrdet deres rørte ved hjertet
hans. I mars ble han døpt. Det ble starten på et livslangt kall – og starten på adventistkirken i det
tidligere Jugoslavia.
Kort tid etter deltok Albin på en konferanse i Friedensau. Han visste ikke at han var den første
slovenske adventisten. Oppmuntret av John F. Huenergardt, begynte han på skolen i Friedensau,
og misjonsgløden vokste. Han oversatte sabbatsskolemateriale til serbokroatisk og sådde de første
frøene.
I 1908 reiste han til Kroatia med pastor Robert Schillinger. Språkbarrierer og juridiske
hindringer gjorde arbeidet krevende. Men Albin delte evangeliet i Zagreb og Split, og senere i
Serbia. Han døpte nye troende – ofte med fengsel som konsekvens.
Under første verdenskrig ble han innkalt til militæret. Han slet med helsen og savnet familien.
Men selv under rekonvalesens skrev han den første adventistsalmeboken på serbokroatisk – med
120 egne sanger.
Etter krigen tok han opp kampen mot Reformbevegelsen – en splittelse som hadde oppstått
blant adventister i Tyskland og spredte seg til Jugoslavia. Bare 120 av 500 medlemmer ble
værende i hovedkirken.
Albins arbeid bar frukt. Han gjenoppbygde kirken, løftet fram nye ledere – og i 1925 ble han
valgt til den første presidenten for Adventistunionen i Jugoslavia.
Som president ga han troen en offentlig stemme – i et politisk fiendtlig klima. Boka Adventism
fra 1925 forklarte kirkens tro for myndighetene og sikret juridisk anerkjennelse. Han ledet
oversettelsesarbeid, redigerte kirkebladet Glasnik og grunnla en pastorskole i Beograd, som
senere ble flyttet til Zagreb.
Albin Močniks arv ble formet av motgang og urokkelig tro. Fra broen i Bremerhaven til
kirkene i Kroatia – hans liv ble et vitnesbyrd om evangeliets kraft og motet til dem som bærer det
videre.