Og alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom
den tålmodighet og trøst som skriftene gir (Rom 15,4).
Hva sier du til å lære en sang komponert av Gud selv? Moses skrev teksten i 5
Mos 32 etter Guds anvisning (5 Mos 31,19–22). Vi tenker ikke så ofte på sanger
når vi tenker på profetiske skrifter, men mange av salmene er faktisk inspirerte
sanger, selv om selve teksten ikke ble diktert direkte av Gud selv.
Bibelen beskriver de tre viktigste måtene profetene formidlet Guds budskap på:
(1) muntlig; (2) skriftlig og (3) med symbolske handlinger eller dramatiseringer.
Denne uken skal vi ta for oss skriftene i Bibelen. Bibelen inneholder Guds ord slik
det ble uttrykt med hans budbæreres ord, bl.a. profetenes prekener og taler.
Tenk på de mange stilartene og sjangrene i profetenes skrifter: fortellinger,
historie, poesi, klagesanger og brev, for å ha nevnt noen. Utvalgte menn og kvinner
uttrykte i språk det Den hellige ånd ledet dem til å formidle. Denne uken skal vi se
nærmere på deres forfatterskap, bruken av litterære assistenter (sekretærer) og hva
man bør ha i mente når man studerer utfordrende tekster.
Den første metoden Gud brukte til å formidle budskap til menneskene, var direkte
muntlig kommunikasjon, som hørbare stemmer, drømmer eller engler. Det er først
på Moses’ tid at Bibelen forteller om Guds første beskjed om disse opplevelsene, at
det Gud hadde sagt, skulle skrives ned i en «bok».
Hvor i Bibelen nevnes skrift for første gang? Les 2 Mos 17,14.
I GT finner vi mange eksempler på at Gud gir sine sendebud beskjed om å bevare
hans ord til folket. Som Moses, fikk Jeremia beskjed: «‘Ta en bokrull og skriv ned
alle de ordene jeg har sagt til deg om Israel og om Juda og om alle folkeslag, fra den
første gangen jeg talte til deg i kong Josjias dager og fram til i dag’» (Jer 36,2).
Han fikk også vite hvorfor han skulle skrive ned profetiene: «Når Judas hus får
høre om alt det onde jeg har tenkt å gjøre mot dem, vender de kanskje om fra sine
onde veier, og da vil jeg tilgi dem deres synd og skyld» (Jer 36,3). Forutsigelsene
skulle lede folket til frelse, ikke gjøre dem nysgjerrige på fremtiden.
Guds sendebud skrev under svært ulike forhold. Moses skrev Bibelens fem første
bøker i ørkenen. David skrev flere av sine salmer på flukt fra Saul (se Sal 52; Sal 54; Sal 57;
Sal 59). Daniel skrev sine syner ved hoffene i Babylon og Medo-Persia. Paulus skrev
brevene til efeserne, filipperne, kolosserne og Filemon i fengslet, og Johannes skrev
Åpenbaringen mens han var forvist til Patmos. Når Guds sendebud ble drevet til å
skrive, fikk de tydeligvis kraft fra Den hellige ånd uavhengig av omstendighetene de
befant seg i.
Alt som er bevart om Jesu undervisning, har kommet til oss i skriftlig form
gjennom personer Gud valgte å betro disse dyrebare sannhetene til. Det viser hvor
stor tillit Gud hadde til at hans budbringere ville nedtegne og bevare de guddommelige
budskapene på en sannferdig måte.
Hva ville du sagt til den som sier at vi ikke kan stole på Bibelen fordi vi ikke har originalmanuskriptene?
Hvorfor er det et dårlig argument?
Bibelen inneholder mange ulike skrivemåter som Guds inspirerte sendebud benyttet.
Noen minner om dagbokskriving (se 4 Mos 33,1–49). Daniel, Sakarias og Johannes
har eksempler på apokalyptiske tekster, som blant annet kjennetegnes av storslått
symbolikk, kosmiske temaer og skildring av himmelske vesener.
LesJes 13,1. Hva sier Bibelen om budskapet Jesaja gir her?
Profetenes syner kalles noen ganger «orakler» – altså meddelelser eller åpenbaringer
fra Gud (noen kaller det en «byrde»). Nyere bibeloversettelser viser at mange av dem
ble skrevet i poetisk form, ofte med parallellismer. Parallellisme er når etterfølgende
linjer gjentar, eller noen ganger står i kontrast til, tidligere linjer. Et eksempel: «Den
dagen vender mennesket blikket mot sin skaper, øynene ser mot Israels Hellige» (Jes
17,7). «Skaper» og «Israels Hellige» er parallelle, og hvert bilde gir oss mer informasjon
om det andre.
Profetene brukte også vanlige litterære virkemidler som metaforer (symboler)
og hyperboler (overdrivelser). Vi må være klar over hva slags skrivemåte profetene
brukte for å kunne forstå og anvende budskapet deres.
En annen litterær stil som ofte forekommer i Skriften, er «pakts-søksmålet». I
Jeremia 2,4–9, for eksempel, legger profeten frem Guds rettslige anklage mot sitt
folk for å ha brutt paktens bestemmelser. Ved hjelp av bilder fra rettssalen fremstiller
forfatteren Gud som aktor som legger frem årsakene til sin dom.
Skriften rommer også profetiske skrifter, historie, sanger og lignelser. Jeremia
skulle skrive en bok med alle sine budskap (Jer 36,2), og mye av NT er brev til
enkeltpersoner eller menigheter. Ingen av kommunikasjonsformene har høyere autoritet
enn de andre. Paulus’ brev var like tungtveiende som GTs profeter, for i brevene
gir Paulus klare bevis på at han var inspirert av Den hellige ånd (se 1 Kor 7,10; 1 Kor 7,12; 1 Kor 7,40).
Noen forskere legger større vekt på det menneskelige i Skriften enn på det guddommelige.
Hvorfor er det veien til åndelig undergang?
LesJer 36,17–18 og Rom 16,22. Hva sier versene om forfatternes bruk av litterære assistenter?
Jeremia kunne trolig ha skrevet budskapene selv, men i stedet brukte han en betrodd
skriver til å nedtegne profetiene og formidle dem til landets ledere. Han er ikke den
eneste profeten i Bibelen som har benyttet seg av en litterær assistent for å formidle
Guds budskap.
I NT sier Tertius at han «har skrevet ned brevet» (Rom 16,22), men helt fra starten
av Romerbrevet er det tydelig at han bare skrev det Paulus ønsket å si. Tertius var
hans sekretær – en litterær assistent som skrev ned Paulus’ ord.
Dette var ikke uvanlig for Paulus. I avslutningen av brevene til kolosserne og tessalonikerne
gjør Paulus et poeng av å tilføye en hilsen «med egen hånd» (Kol 4,18; 2
Tess 3,17). Dermed bekrefter han at brevet er ekte. Dette tyder på at han hadde tillit
til at andre kunne skrive for ham. Siden dette kunne skape tvil om hvorvidt brevet ga
en korrekt fremstilling av hans budskap – eller enda verre, at det ikke var fra ham i
det hele tatt – forsynte Paulus brevet med sin egen håndskrevne merknad nederst slik
at det ikke skulle være tvil om dets ekthet.
Mange kommentatorer tilskriver variasjonen i litterær stil blant Paulus’ brev til
bruken av litterære assistenter. Det samme gjelder Peters to brev: «Selv om språket
i 2. Peters brev er annerledes enn i det første brevet, kan dette med rimelighet forklares
med at Peter trolig … hadde sekretærhjelp til å formulere et brev han skrev
på gresk. Hvis Paulus, som var helt fortrolig med gresk, brukte sekretærer, noe han
tydeligvis gjorde, er det enda mer logisk å tenke seg at Peter, som hadde arameisk
som morsmål, gjorde det samme, og at disse sekretærene hadde en viss innflytelse
på ordlyden i brevene hans på gresk.» – SDA Bible Commentary, bd. 5, s. 186.
Dette tyder på at ordforrådet og setningsbygningen kan gjenspeile de ulike litterære
evnene til assistentene de brukte, men at de var tro mot Guds sendebuds tanker
og mening. Det er tankene som er inspirert, ikke nødvendigvis de konkrete ordene
som brukes for å uttrykke de inspirerte tankene.
«Forkynneren var ikke bare vis, han ga også folket kunnskap. Han grunnet og
gransket og formet mange ordspråk. Forkynneren la vinn på å finne gode ord og
vendinger og skrev ned det som er rett og sant.» (Fork 12,9–10).
Dette kan leses som at Salomo ikke var opphavsmannen til alle ordspråkene han
skrev ned. Under Guds inspirasjon «gransket» han mange ordtak og søkte etter
«gode ord og vendinger». Den ofte siterte beskrivelsen av den dydige kvinnen i
Ordspråkene 31 tilskrives faktisk moren til en ellers ukjent kong Lemuel, og ikke
Salomo (Ordsp 31,1). Mye tyder også på at Ordspråkene er påvirket av egyptisk litteratur.
GTs inspirerte historikere forteller også at de brukte arkiver og andre historiske
annaler for å kunne fortelle historien om Guds folk på en troverdig måte.
Les1 Kong 11,41; Luk 1,1–4 og Jud 14,15. Hva sier disse versene om hvordan inspirerte forfattere
iblant brukte utenombibelske kilder?
Esra og Nehemja er også eksempler på forfattere som støtter seg til historiske
opptegnelser for å dokumentere sine beretninger. Esra tar med kopier av brev og
kongelige forordninger om Jerusalem og Persia (se Esra 4–7), og Nehemja forteller
om slektsregistre han fant og tok med i sin fortelling (se Neh 7,5–72).
Prinsippet går igjen i NT også. «Det fremgår tydelig av Lukas’ erfaring at inspirasjonen
fungerer på en måte som er forenlig med de mentale evnenes naturlige
funksjon, og ikke setter dem til side. Her har vi en inspirert forfatter som ble ledet av
Den hellige ånd til å studere det tilgjengelige muntlige og skriftlige kildematerialet
om Kristi liv nøye, for så å kombinere de opplysningene han hadde samlet inn til en
sammenhengende fortelling.» – SDA Bible Commentary, bd. 5, s. 669.
Judas ser ut til å sitere fra 1 Enok 1,9 – et ikke-kanonisk, intertestamentlig jødisk
verk. Paulus siterte også greske filosofer uten å nevne navnene deres (se Apg 17,28
og Tit 1,12).
Selv om Bibelens forfattere ofte ble veiledet av direkte åpenbaring i syner og drømmer, utelukket
ikke dette at Den hellige ånd også kunne inspirere dem til å velge ut materiale fra andre
kilder. Hvorfor er det viktig å huske dette?
Paulus skriver om Guds skatt som betrodd i «leirkrukker» (mennesker), slik at Guds
kraft kan ses i kontrast til vår svakhet. Skriften viser at på samme måte som Guds
sendebud ikke ble overnaturlig bevart fra å ha svakheter i sitt personlige liv (f.eks.
Moses, Elia, David, Jona og Peter), så var heller ikke deres skrifter fritatt fra ufullkommenheter
i menneskelig forståelse og kommunikasjon.
«Foreningen av det guddommelige og det menneskelige, som åpenbarte seg i
Kristus, finner vi også i Bibelen. De åpenbarte sannhetene er alle ‘gitt ved Guds
inspirasjon’, men de er uttrykt med menneskers ord og tilpasset menneskelige
behov.» – White: Testimonies for the Church, bd. 5, s. 747.
Guds sendebuds menneskelighet blir ikke tilsidesatt fordi Gud kaller dem til å
formidle sannhetens skatter, slik Paulus skriver i 2 Kor 4,7. Det ser heller ikke
ut til at Den hellige ånd har sett det som hensiktsmessig å hindre sine sendebud i å
si og skrive ting vi i dag vanskelig kan få til å rime eller forklare. Selv om det er få
slike vers, skal man være svært trangsynt for å stusse over dem. Som bibeltro kristne
må vi overgi oss til Guds ord i den grad vi forstår det og sette vår lit til Gud, selv om
vi ikke forstår alt.
Noen mangler kan skyldes uvesentlige feil begått av senere avskrivere, eller motstridende
kilder (opptegnelser) som de inspirerte forfatterne bygget på. Når vi ser på
problematiske avsnitt, må vi spørre oss selv om vi fullt ut forstår hva forfatterens ord
betyr og om ytterligere studier kan løse problemet.
Selv om vi ikke er i stand til å løse alle tilsynelatende feil eller avvik, finner vi at
de er uten betydning for innholdet i det budskapet som presenteres. Vi kan ha tillit til
at Skriftens guddommelige sannheter er trofast åpenbart til tross for Guds sendebuds
ufullkommenheter.
Hvorfor tror du Gud valgte å bruke feilbarlige mennesker i stedet for syndfrie engler som sine
fremste sendebud?
Ellen G. Whites erfaringer og skrifter sammenfaller med mye av det vi har studert
om Guds sendebud i Bibelen denne uken. Gud ga også henne i oppdrag å skrive ned
det som ble åpenbart for henne.
I 1909 skrev hun: «På grunn av ulykken som nesten kostet meg livet, hadde jeg
hatt dårlig helse og kunne ikke skrive … Men en natt kom Herrens engel til meg ved
sengen og sa til meg: ‘Du må skrive ned det jeg gir deg’. Jeg sa: ‘Jeg kan ikke skrive.’
Da kom befalingen igjen: ‘Skriv ned det jeg gir deg.’ Jeg tenkte jeg fikk prøve, og
da jeg tok en skriveplate fra bordet, begynte jeg å skrive, og jeg oppdaget at jeg lett
kunne skrive ordene.» – I The General Conference Bulletin 31. mai 1909.
Som Skriftens inspirerte forfattere hadde også White litterære assistenter.
Sekretærene hennes gjorde det arbeidet som redaktører forventes å gjøre – å hjelpe
forfattere med å uttrykke budskapet sitt klart og tydelig uten å tilføye sine egne
tanker. De var ikke ghostwritere eller medforfattere. Deres arbeid baserte seg på det
materialet White selv produserte, enten skriftlig eller muntlig.
White siterte og bearbeidet også materiale fra andre litterære kilder i sine skrifter
for å formidle budskapet sitt. Når hun anbefalte sine lesere noen av de samme
bøkene som hun selv brukte, er det tydelig at hun ikke ville bedra eller behandle
disse forfatterne urimelig, men at hun fant treffende uttrykk hos dem som formidlet
de sannhetene hun ville gi uttrykk for.
Hva med uoverensstemmelser eller unøyaktigheter?
«Når det gjelder ufeilbarlighet», skrev hun, «har jeg aldri gjort krav på det; Gud
alene er ufeilbarlig.» – Selected Messages, bok 1, s. 37.
Man kan støte på utsagn i hennes skrifter som er vanskelige å forstå eller harmonere
med andre. Whites menneskelighet ble ikke overstyrt av hennes guddommelige
kall. Som alle andre skulle også White vokse og modnes, en vekst og modenhet som
fremgår av hennes skrifter.
Som allerede nevnt, men som er verdt å gjenta, korrigerte hun også dem som
trodde at hvert eneste ord hun skrev, kom rett fra himmelen. «Det hender at alminnelige
ting må sies, alminnelige tanker må oppta sinnet, alminnelige brev må skrives
og informasjon gis som har gått fra den ene til den andre av arbeiderne. Slike ord,
slik informasjon, blir ikke gitt under spesiell inspirasjon fra Guds Ånd.» – Selected
Messages, bok 3, s. 58.
Naum var bare sju år da han måtte stå opp for troen sin. I det daværende Jugoslavia var skole
obligatorisk – også på lørdager. Men Naum hadde bestemt seg: Han skulle ikke gå på skole
på sabbaten.
Etter to lørdager ble han innkalt til avhør. Fem personer kom til klasserommet, skoleleder, to
lærere og to politifolk. Den ene var regionsleder for hemmelig politi.
De ba alle elevene gå – bortsett fra Naum.
«Hvorfor kommer du ikke på skolen på lørdag?» spurte de.
«Fordi jeg tror på Gud», svarte Naum. «Og ifølge det fjerde budet skal jeg ikke være på skolen
på sabbaten. Jeg skal være i kirken.»
«Du blir utvist og får aldri mer utdanning!» sa en av dem.
Naum svarte rolig: «Jeg går i kirken uansett. Gud kommer først i livet mitt.»
«Hva gjør dere i kirken?» spurte de.
«Vi leser Bibelen, synger og ber.»
«Syng en sang!» krevde de.
Naum sang en salme – og ba en enkel bønn. Han takket Gud for mulighetene, for helsen, for
myndighetene – og ba om at kommisjonen skulle handle rettferdig.
Så spurte de: «Har faren din sagt at du ikke skal gå på skolen?»
«Nei», svarte Naum.
Hvis han hadde sagt ja, ville faren blitt arrestert. Men faren hadde aldri sagt det – han visste at
sønnen kunne bli avhørt.
Kommisjonen ble stille. «Du får beskjed senere om du får fortsette på skolen», sa de.
Naum løp hjem og fortalte foreldrene. De var ikke overrasket. «De visste hva jeg ville velge»,
sier han.
Ingen beskjed kom. Så Naum fortsatte på skolen – men aldri på sabbaten.
Da han var 15, fikk han ikke gå videre i utdanningen. Han begynte å jobbe med faren på
gården.
Men Gud hadde andre planer.
En dag fikk Naum høre om en adventistskole som skulle åpne i landet der han bodde. «Det var
som et mirakel!» sier han.