Det som hendte med dem, skulle være til advarsel. Det ble skrevet til rettledning for
oss, og til oss er de siste tider kommet. (1 Kor 10,11)
I dag oppmuntres en del mennesker til å si «sin sannhet» – sine erfaringer, sine
ideer, sine behov, sine grenser, sin overbevisning – samme hva. All «sannhet» er
gyldig (tenker man) og bør ikke forties. Men hva skjer når noen av disse «sannhetene»
kommer i konflikt med Sannheten, Jesus Kristus og hans skrevne ord?
Det som skjer da, er at noen bøyer seg for Bibelens sannheter og tar avstand fra
sine feil, men andre holder fast på sine løgner. Noen endrer atferd som følge av sannheten,
andre gjør opprør mot den. Slik har det alltid vært.
Bibelens profeter ble ofte bedt om å overbringe budskap som folk ikke ville høre.
Derfor ble mange av dem kritisert, utstøtt, ja, sågar truet med døden eller drept
(Hebr 11,32–38). Likevel kunngjorde Guds profeter budskapene sine, for Guds
profetiske veiledning var ikke noe de kunne velge bort. Det var livsviktig veiledning
for Guds folk. Derfor måtte budskapene overbringes, uansett hva det måtte koste
profeten.
Moses var Guds utvalgte leder og kjente både gleden og smerten ved å lede en broket
skare gjennom ødemarken på vei mot løftets land.
Les4 Mos 14,4–11. Hva skjer her? Hvorfor er folket opprørt over Moses og Aron?
En nærlesning viser at israelittene var sinte på Gud fordi de ikke stolte på ham. Som
representanter for Guds herredømme var Moses og Aron lette mål for folkets sinne.
Fysisk og mental trygghet er et grunnleggende behov hos alle mennesker. Når dette
er truet, eller vi oppfatter noe som en trussel mot vårt fysiske eller mentale velvære,
kan vi bli rasende eller helt vanvittige.
Les4 Mos 13,26–30. Hvorfor var israelittene så redde? Hva sa Kaleb for å oppmuntre dem?
Israelittene næret en berettiget frykt for utfordringene som lå foran når de skulle
ta løftets land i besittelse, «men når mennesker lar vantroen herske i hjertet, stiller
de seg inn under Satan, og ingen kan vite hva han kan få dem til å gjøre.» – White:
Patriarchs and Prophets, s. 389. Her sto Moses overfor en nesten umulig utfordring
som leder. Folkets frykt eksploderte snart i sinne mot Aron og Moses og til åpent
opprør mot Gud. Da folket ville ha nye ledere i stedet for den profeten/lederen Gud
hadde valgt (5 Mos 34,10–12; 4 Mos 14,4), flerret Josva og Kaleb klærne sine og
tryglet dem om å stole på Gud til tross for frykten: «Om han har sin glede i oss, fører
Herren oss inn i dette landet og gir det til oss, et land som flyter av melk og honning.
Gjør bare ikke opprør mot Herren! Dere skal ikke være redde for folket i landet.»
(4 Mos 14,8–9)
Det er lett å stole på Gud når ting går godt. Men når katastrofen rammer? Hva med når det å
stole på Gud betyr ubehag eller besvær? Hvor godt går det da?
LesJer 36,20–26. Hva skjer ved hoffet, og hvordan reagerer lederne på profetens advarsel?
Jeremia var Guds profetiske røst til Judariket da undergangen var nært forestående.
I mange år hadde Gud gjennom Jeremia advart Juda om sin misnøye med dem, og
om at Babylon ville innta dem og føre dem i eksil (Jer 6,8–19; Jer 26). Gud ville gjerne
redde dem, men de måtte høre på ham.
Judas synderegister var stort, åpent og uendret. Avgudsdyrkelse, barneofringer,
hor og tyranni hørte til dagens orden på Jeremias tid, men profetens advarsler og
appeller vant ikke gehør. Da Jeremias profetiske virke nærmet seg slutten, ble Guds
appeller til sitt villfarne folk stadig mer inntrengende, men han strebet likevel etter å
frelse dem. F.eks. i Jer 32 ber Gud Jeremia om å kjøpe et stykke land og ta vare
på skjøtet: «For så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Enda en gang skal de
kjøpe hus og jorder og vinmarker i dette landet» (Jer 32,15).
Det var kjærligheten som beveget Gud til å la Jeremia skrive en slags siste appell
om omvendelse og reformasjon. Jojakim svarte på budskapet med forakt for Gud,
hans budskap og hans sendebud.
LesJer 36,27–31. Hvordan reagerte Gud på Jojakims trass?
Noen ganger tror vi at hvis vi avviser eller utsletter Guds budskap eller hans sendebud,
så blir budskapet borte. Vår uvilje mot å høre på Guds profetiske ord opphever
ikke Guds budskap til oss. Vår forakt forsterker bare den skaden som kommer over
oss og våre som følge av vår overlagte uvitenhet eller opprør. Jeremias profeti om
kong Jojakims endelikt rommer en alvorlig advarsel til alle mennesker (Jer 36,30–31):
Vi ignorerer Guds advarsler på egen risiko, for vi vil få høste følgene av vår synd og
ondskap.
Hva sier det om Guds kjærlighet at han fortsatte å prøve å nå sitt folk tross deres trass?
Menneskers reaksjoner på profetiens gave kan gi seg mange uttrykk. I Moses’ tilfelle
gjorde israelittene åpent opprør mot Moses og Aron, drevet av frykt for de fiendene
de ville møte når de prøvde å ta seg inn i løftets land. Mange år senere brente kong
Jojakim Guds budskap i håp om å tilintetgjøre Guds profetiske ord.
Men dette var ikke noe enkeltstående tilfelle. Det gamle Israels og Judas historie
var med få unntak preget av at profetene ble avvist.
Les2 Krøn 36,15–16. Hvordan reagerte Judariket på budskapene som Gud sendte dem gjennom
profetene? Hvordan reagerte Gud til slutt på deres oppførsel?
Jeremia profeterte mens kongene Josjia, Joahas, Jojakim, Jojakin og Sidkia regjerte.
Det babylonske riket under Nebukadnesar sto nå for døren til Juda. Jeremias’ profetier
var så godt som oppfylt da 21-åringen Sidkia kom på tronen (2 Krøn 36,11).
Bibelen sier: «Han gjorde det som var ondt i Herren hans Guds øyne. Og han ydmyket
seg ikke for Jeremia, profeten som talte ord fra Herrens munn.» (2 Krøn 36,12)
Legg merke til beskrivelsen av Jeremias profetiske gave. Han blir betraktet som
om han talte ut av Guds egen munn. Likevel ydmyket ikke Sidkia seg for profeten.
Og likevel var Jeremia Herrens representant og talte på hans vegne, enda han bare
var et menneske, en synder som alle andre.
Historien om det gamle Israel og Judariket er historien om Guds uopphørlige
forsøk på å nå frem til sitt frafalne folk med løfter om frelse, om de bare ville
omvende seg.
Men på dette sene tidspunktet i Judas historie ble den nåden Gud viste Juda
gjennom Jeremias profetiske røsts veiledning og trøst, ikke møtt med ydmykhet, tro
og omvendelse, men med latter, hån og spott.
De spottet Guds sendebud, foraktet Guds ord og gjorde narr av profetene hans. Vi i dag ville vel
aldri finne på å gjøre noe slikt – eller ville vi det?
Har du noen gang sett på det andre har gjort før og tenkt: «Hadde det vært meg, ville
jeg aldri ha gjort det de gjorde»? Skal vi være ærlige, gjør vi kanskje ikke akkurat
det samme, men vi oppfører oss ofte på lignende vis og gjentar de samme feilene
mens vi kanskje med viten og vilje gjør oss selv blinde for hva det er vi egentlig gjør.
Det var dette prinsippet Jesus tok opp da han sa: «Din hykler! Ta først bjelken ut av
ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror.» (Matt 7,5)
LesMatt 23,30–35. Hvilket viktig, men smertefullt poeng kommer Jesus med her? Hvilken
advarsel rommer hans ord?
I disse versene får vi en følelse av at Jesus hatet fariseernes oppførsel fordi hykleriet
deres ble enda verre av at de nektet å forandre seg. Jesus hadde fått nok av fariseernes
religion. Han var ferdig med åndelige eliter i lange, flagrende kjortler som ikke
var stort mer enn hvitkalkede graver fylt med de dødes knokler (Matt 23,27–28). De
ville ikke bekjenne eller oppgi sine synder, ikke engang når de ble gjort oppmerksom
på dem, ikke engang når Jesus gang på gang ga dem en sjanse til å vende om og
bli frelst.
I møte med disse mennene er det ikke rart at Jesus kalte dem «hyklere»!
Det lød ofte slik: «Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere!» (se Matt
23,14–15; Matt 23,23; Matt 23,25; Matt 23,27).
Deres liv var preget av at de sa én ting og gjorde noe annet. Slik var deres holdning
til profetene. De trodde f.eks. at de hedret troen ved å pynte profetenes graver,
men når det gjaldt de viktige tingene, som f.eks. å omvende seg over profetenes ord,
nektet de. De ville forbindes med profetenes kraft og patos, men ikke med innholdet
i deres budskap. Når de pyntet Guds tjeneres graver og gravkamre, tenkte de med
seg selv at de aldri ville ha utgytt Guds sendebuds blod. Men samtidig planla de å
drepe en som var mer enn noen profet – selveste Messias.
Hvordan kan vi sørge for at vi ikke i praksis gjør det samme: at vi opptrer religiøst utad, mens
vårt indre er fullt av opprør, griskhet og hat?
Enda så dystre og triste disse GT-fortellingene er, er det en god grunn til at de er der.
De skal lære oss noe om hva som skjer når vi gjør opprør mot Gud.
Les1 Kor 10,6–12. Hva mener Paulus er grunnen til at Gud inspirerte profetene til å skrive det de
skrev i Bibelen?
Her trekker Paulus en rett linje mellom fortid og nåtid, mellom det gamle Israel
og menigheten vi tilhører, vi som har tatt imot Jesus som Herre og Frelser (Gal
6,14–16).
Paulus sier at menneskenes tidligere erfaringer med Gud – gode som dårlige –
ikke må overses eller ignoreres. Ja, Gud mente det var så viktig at han nedfelte det
som eksempler. «De skal lære oss ikke å ha lyst til det onde, slik de hadde» (1 Kor
10,6). Fortiden er med andre ord ofte en prolog til fremtiden. Fortiden er ofte konteksten
for det som skjer i dag og i fremtiden.
Gud sier altså at vi ikke er dømt til å gjenta tidligere generasjoners feil hvis vi
bare tar hensyn til Skriftens formaninger og de profetiske budskapene som han har
sendt oss gjennom profetene. Hvis vi lytter, lærer og retter oss etter det, vil vi få et
godt liv og fremgang (2 Krøn 20,20). Noen mener at åndelig velstand er å ha fine
hjem, biler, klær og andre materielle goder. Gud lover riktignok å ta seg av våre
behov, men han vil også at vår sjel skal ha det godt når vi har det godt på andre måter
(3 Joh 2). Men sann og varig åndelig fremgang i kristenlivet avhenger av at man
følger Guds budskap.
Gud kaster ikke bort ord. Når han taler, er ordene evige. Deres kraft og virkning
tar aldri slutt (Jes 40,8). De er gitt til formaning for oss, «og til oss er de siste tider
kommet» (1 Kor 10,11). Hvis det var sant den gang, hvor mye mer bør da ikke disse
ordene gjelde for oss i dag?
Når du leser om opprør og vantro i Bibelen, hva kan du da lære av det slik at du ikke gjør noe
lignende?
Arthur White var Ellen Whites barnebarn og tidligere leder av Ellen G. White
Estate. Han anslo at bestemoren fikk hundrevis av syner og profetiske drømmer
i løpet av sin levetid. Synene varte fra noen minutter til flere timer og ble iblant
observert av store grupper mennesker. I noen tilfeller fikk også hennes skeptikere
anledning til å undersøke henne under slike offentlige manifestasjoner.
I likhet med bibelske profeter opplevde White overnaturlige fenomener mens hun
hadde syn. I 1868 ga James White en detaljert beskrivelse av hennes tilstand under
et syn. Hun var «fullstendig ubevisst om alt som skjedde rundt seg»; hun pustet
ikke; musklene ble ‘stive’ og «leddene fikserte»; bevegelsene og gestene hennes var
«frie og grasiøse»; og øynene hennes var åpne. Etter visjonen kunne hun midlertidig
miste synet, men det var ikke svekket. Ingen kunne kontrollere når eller hvor lenge
hun hadde et syn, for synene kom som regel uventet, også for White selv. (Se James
White: Life Incidents, s. 271–274.)
Som i bibelsk tid varierte folks reaksjon på budskapene. Noen tok imot Guds råd,
andre avviste dem. Som White uttrykte det: «Gud har satt meg til å irettesette sitt
folk, og … ettersom han har lagt en tung byrde på meg, vil han holde dem som får
dette budskapet, ansvarlige for hvordan de behandler det … Jeg har ikke selv valgt
dette ubehagelige arbeidet. Det er ikke et arbeid som vil innbringe meg menneskers
gunst eller ros … Jeg vil gjøre hva jeg kan i Frelserens navn og kraft. Jeg skal advare
og gi råd, irettesette og oppmuntre slik Guds Ånd tilsier, enten folk vil høre eller la
være å høre. Min plikt er ikke å være meg selv til behag, men å gjøre min himmelske
Fars vilje, han som har gitt meg min oppgave.» – Testimonies for the Church, bd. 4,
s. 231, 232.
Det er interessant at mange av dem som avviste hennes profetiske budskap, gjorde
det ut fra egen vantro eller personlige uenighet med White, snarere enn på teologisk
grunnlag. White var elskverdig mot dem som uttrykte skepsis overfor hennes
profetiske gave. Ja, hun gjorde det klart at slike mennesker måtte behandles med
«langmodighet og broderkjærlighet … inntil de finner sitt ståsted og blir overbevist
for eller imot». – Testimonies for the Church, bd. 1, s. 328.
White var overbevist om at det virkelige beviset på hennes profetiske gave var
budskapene Gud gav henne. Hun mente at hvis folk var oppriktige sannhetssøkere,
ville de komme til å se at hennes gave var ekte og autentisk. Hun stolte på at Gud
ville lede dem i deres søken etter bedre forståelse, men hun skrev også at Gud har
gitt oss tilstrekkelig med bevis «til å veie vår tro på sannhetens side». – Testimonies
for the Church, bd. 4, s. 231.
Naum husker godt dagen da han fikk høre at det skulle åpne en adventistskole i hans eget
land.
«En bror fra unionen i Jugoslavia kom til menigheten og fortalte om en ny skole. Vi ble så
glade!» sier han.
Skolen i Maruševec åpnet i 1969 med 45 elever. «Det var som et mirakel!» forteller Naum.
«Vi var første generasjon – ‘forsøkskaninene’. Lærerne leste boken Education av Ellen G. White.
Utdanningen vi fikk var den beste vi kunne få.»
Skolen var ikke akkreditert, så elevene måtte ta 17 statlige eksamener hvert år. «Det var
beinhardt», sier Naum. «Men etter fire år scoret vi høyere enn de offentlige skolene. Vi ble regnet
som den beste skolen i hele Jugoslavia.»
Etterpå studerte Naum fransk og latin ved universitetet i Zagreb. Da han var ferdig, fikk han to
jobbtilbud:
– Ett fra kommunistregjeringen, med høy status og mange fordeler.
– Ett fra adventistskolen i Maruševec.
Slik svarte han myndighetene:
«Dere vet at jeg er adventist. Jeg går i kirken hver sabbat. Hvorfor tilbyr dere meg denne
stillingen?»
Svaret var uventet: «Vi trenger ærlige folk i politikken. De er sjeldne. Vi trenger folk med
prinsipper.»
Naum takket – men sa: «Jeg har allerede takket ja til jobben ved skolen.»
I mange år underviste han ved Maruševec – ikke bare i språk, men i evige verdier.
«Gud og frelse – det var det første jeg ville lære elevene. Så kommer kunnskap og ansvar.
Livet er alvor. Vi leker ikke.»
I dag kommer de fleste elevene fra ikke-adventistiske – til og med ateistiske – hjem. «Skolen
er et misjonsfelt», sier Naum. «Hvor ellers i verden får du samle 200 ikke-adventister som lærer
om Gud – hver kveld, hver sabbat, hver dag?»
I 2017 bidro sabbatsskolens misjonskollekt til å bygge et etterlengtet internat ved Maruševec.
Dette kvartalet går gaven til en ny adventistkirke i Zagreb – etter at den gamle ble ødelagt av
jordskjelv i 2020. Den nye kirken blir et senter for tro, fellesskap og innflytelse i hovedstaden.