Og han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses
av og hos alle profetene (Luk 24,27).
Etter korsfestelsen og oppstandelsen viste Jesus seg for to bedrøvede disipler som
sa: «Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel!» (Luk 24,21).
Disiplene hadde forventet at Messias skulle frelse jødene fra romersk okkupasjon.
Forventningen og skuffelsen skyldtes en ensidig tolkning av GTs messianske
profetier.
Kristus oppklarte misforståelsen for de to disiplene da han ga dem en bredere forståelse
av Skriften (Luk 24,25–27). Kristi tolkning av Skriften åpnet øynene deres
og fikk det til å brenne i hjertet (Luk 24,31–32). Senere viste Jesus seg også for en
større gruppe disipler i Jerusalem. Da «åpnet han deres forstand så de kunne forstå
skriftene» (Luk 24,45; se også Luk 24,33; Luk 24,36; Luk 24,44–49).
Disse hendelsene understreker de positive resultatene av en riktig forståelse av
profetiske skrifter. En feil forståelse av profetier kan bli åndelig katastrofalt.
Vår tolkning av Skriften påvirkes i høy grad av våre antakelser. De som bare ser
Bibelen som en samling gamle tekster, ser ikke helheten. Men tar vi hensyn til prinsippet
om at «Hvert skrift er innblåst av Gud og nyttig» (2 Tim 3,16), kan vi forstå
Bibelens fundamentale enhet og la den tolke seg selv.
LesMatt 5,17–48. Hvordan forklarte Jesus GTs lære som nevnes her?
En overfladisk lesning av Matteus 5,17–48 kan få en til å tro at Jesus erstattet GTs
undervisning med sin egen nye lære. Men en nøyere lesning viser at Jesus utvider
GTs dypt åndelige dimensjoner. I så måte oppfylte han løftet i Jeremia 31,31–33 om
at Guds lov ville bli lagt i sinnet og skrevet på hans folks hjerter under den nye pakt
(jf. Hebr 8,8–10; Hebr 10,16).
Noen ganger gis tolkningen av et bestemt skriftsted i den samme boken som
skriftstedet står i. I Daniel 2 finner vi f.eks. beskrivelsen av kong Nebukadnesars
mystiske drøm (Dan 2,31–35) etterfulgt av tolkningen av drømmen (2,36–45). På
samme måte har vi lignelsen om såmannen (Matt 13,1–9) og deretter tolkningen av
den (Matt 13,18–23).
Iblant står en senere profet for tolkningen av et budskap. F.eks. bekrefter 2 Krøn
36,22–23 oppfyllelsen av profetien om de 70 årene som ble forutsagt i Jeremia
25,11–12 og 29,10. Mange GT-typer ble imidlertid oppfylt i Kristus, og mange GTtekster
blir tolket i NT.
«GT er evangeliet i bilder og symboler. NT er substansen. Det ene er like
vesentlig som det andre.» – White: Selected Messages, bok 2, s. 104. NT gir faktisk
den inspirerte tolkningen av GT.
Hvorfor er det viktig å være seg sine antakelser bevisst når vi studerer Bibelen? Hvorfor må vår
viktigste antakelse være at vi stoler på den som Guds ord og at det er den som skal dømme oss,
ikke vi den?
LesJes 65,17–20. Hva betyr det at i den nye himmel og på den nye jord er den ung som «dør
hundre år gammel»? (Jes 65,20)
Tar man Jes 65,20 ut av sin historiske kontekst, kan man fort tro at det skal finnes
død og syndere i den nye himmel og på den nye jord. Men det strider mot løftene i
Jesaja om at de rettferdige døde skal stå opp igjen (Jes 26,19) og at det ikke lenger
skal være død og sorg (Jes 25,8; Jes 65,19).
Jes 65,20 er åpenbart symbolsk. Hvilket barn er 100 år gammelt? Når vi i stedet
leser Jes 65,17–20 i sin historiske kontekst, ser vi at verset på poetisk vis peker
på den velsignelsen nasjonen Israel ville få, men bare hvis de var tro mot paktens
bestemmelser (jf. 5 Mos 28). Slik Jesus i Matteus 24 knyttet mer nært forestående
hendelser sammen med senere, gjør Jesaja det samme her og viser at det som ville
skje nå, ville være en forløper for den nye himmel og den nye jord.
Hos Jesaja ligger nyskapelsen ikke helt i fremtiden. Den har plutselig trådt inn
i nåtiden gjennom Guds frelse og tilgivelse. Verset kunngjør at Gud allerede nå, i
Israels nåværende eksistens, er i ferd med å beseire døden. Denne tanken kommer til
uttrykk gjennom løftet om lang levetid og avskaffelse av barnedødelighet (Jes 65,20).
Alt dette er bare et forvarsel om det som en gang skal komme.
Les1 Kor 16,20. Hvordan kan denne teksten anvendes på vår tid og kultur?
I den greske kulturen på NTs tid ble en hilsen mellom slektninger og nære venner
ledsaget av et kyss. Paulus skriver om denne varme og kjærlige hilsenen blant de
kristne i Rom 16,16; 1 Kor 16,20; 2 Kor 13,12 og 1 Tess 5,26.
Av sammenhengen kan vi trekke ut det bibelske prinsippet om å hilse varmt på de
troende og få dem til å føle seg som en del av Guds familie. I noen kulturer er det
upassende å kysse, mens et håndtrykk, en klem eller et bukk er mer kulturelt akseptabelt.
Men uavhengig av det kulturelle uttrykket oppfordrer Paulus oss til å sørge
for at folk føler seg godtatt og elsket på menighetens møter.
En populær predikanthistorie handler om en mann som hadde alvorlige problemer
og ville vite Guds vilje for seg selv. Han åpnet Bibelen og pekte på måfå på Matteus
27,5, der det står: «Og han [Judas] gikk bort og hengte seg.» Han ble forfjamset og
gjentok forsøket for å få et mer oppløftende budskap og fikk fingeren til å hvile på
Luk 10,37: «Da sa Jesus: ‘Gå du og gjør som han.’» Begge versene er fra Bibelen,
men de må ses i sin sammenheng.
Mange forvrengninger av Bibelens budskap skyldes at folk river tekster ut av sin
sammenheng. Dermed kan Skriften bli tolket på mange merkelige måter.
Les1 Mos 3,1–5 og Matt 4,1–11. Hvordan fikk Satan fordreid Guds ord ved å ta dem ut av sin
sammenheng?
Noen forvrenger Bibelens budskap i ren uvitenhet fordi de ikke vet bedre. Men andre
gjør det med overlegg, slik Satan gjorde i de to tekstene ovenfor. Uansett hva motivet
er, blir resultatet alltid skadelig.
I Edens hage (1 Mos 3,1–5; jf. Åp 12,9) viste Satan seg som en tiltrekkende og
nysgjerrig slange som kunne tale menneskespråk. Satan tok Guds ord ut av deres
opprinnelige sammenheng og ga dem først en generell tolkning og deretter sin egen
bedragerske tolkning.
Da Den hellige ånd førte Jesus ut i ørkenen (Matt 4,1–11; Luk 4,1–13), «kom Satan
som en lysets engel for å forføre Kristus i fristelsens ørken». – White i The Advent
Review and Sabbath Herald, 18. desember 1888. I sin dialog med Kristus feilsiterte
Satan Sal 91,11–12 og antydet at Gud også ville beskytte dem som med overlegg
utsetter seg for farlige situasjoner.
Opplevelsene i Edens hage og fristelsen i ørkenen bekrefter at den store konflikten
er en realitet og dreier seg om tolkningen av Guds ord, både det talte og det
skrevne. De bør hjelpe oss å innse hvor viktig det er at vår forståelse av bibeltekster
er tro mot konteksten.
Hvorfor må vi motstå fristelsen til å trekke tekster ut av sin sammenheng for å prøve å bevise
noe, uansett hvor riktig det vi sier er?
Alle kristne burde forstå Bibelen selv. Bibelen er klar nok til at alle kan forstå veien
til frelse, men samtidig kompleks nok til å utfordre selv de skarpeste. Skriften er et
uendelig skattkammer av frelsende innsikt som aldri helt kan uttømmes.
LesLuk 10,25–28. Noen sier Bibelen ikke trenger noen tolkning. Hvorfor spurte Jesus da den
lovkyndige: «Hva står skrevet i loven?» … «Hvordan leser du?» (Luk 10,26)?
Når vi skal forstå en tekst, må vi først forstå ordene som er brukt. Deretter bør vi, i
den grad det er mulig, vurdere hvordan de er brukt i den litterære sammenhengen
de står i, og i den overordnede bibelske konteksten, og også i den historisk-kulturelle
konteksten. Til slutt bør våre konklusjoner være i harmoni med Skriftens øvrige
lære. En sammenlikning av parallelle skriftsteder – slik det ofte gjøres med de fire
evangeliene – kan utdype vår forståelse.
Et av de viktigste kjennetegnene ved en trofast tolker av Skriften er en kombinasjon
av grundighet og ydmykhet. Husk at ingen av oss eier sannheten; vi ser alle gjennom
et dunkelt glass.
Vi bør strebe etter en sunn lære (2 Tim 4,1–5). Et viktig prinsipp er å fokusere
på det vi forstår, det som er klart, og bygge videre på det. Over tid vil det i mange
tilfeller gi oss forståelse for ting som kanskje ikke er klart i dag. Vi vil alltid ha ubesvarte
spørsmål her i livet.
Tenk på en gang du ikke forsto noe som plaget deg veldig, men som du fikk forklart senere.
Hvordan kan dette hjelpe deg til å stole på Gud når det gjelder det i hans ord som du ennå ikke
forstår?
Bibelstudium bør ha to mål: åndelig vekst og å lede andre til et frelsende forhold til
Jesus. Jesus sier den sanne kristne er en som Den hellige ånd leder «til hele sannheten»
(Joh 16,13), som lever «av hvert ord som kommer fra Guds munn» (Matt 4,4) og
lærer andre «alt det» han har befalt oss (Matt 28,20).
Jesus var, er og vil alltid være «veien, sannheten og livet» (Joh 14,6). Likevel
var hans forkynnelse forankret i Skriften. f.eks. står det i Mark 1,14–15: «Etter at
Johannes var blitt fengslet, kom Jesus til Galilea og forkynte Guds evangelium og sa:
‘Tiden er inne, Guds rike er kommet nær.’» Tiden pekte åpenbart mot Dan 9,24–27. I
Bergprekenen (Matt 5–7) siterte han 2 Mos 20,13–14 (Matt 5,21; Matt 5,27). I Lukas 4 siterte
han Jesaja 61,1–2. Jesus var en tvers igjennom bibelsk forkynner.
Et annet eksempel er Apostlenes gjerninger 8, som forteller at den etiopiske
evnukken hadde «vært i Jerusalem for å tilbe» (Apg 8,27). Det vil si at han var kjent
med jødenes religion og iallfall noen av dens seremonier. Han eide sågar et eksemplar
av Jesaja-boken, som han leste flittig i på hjemreisen. Likevel forsto han ikke
profetien om den syndbærende tjeneren, så han ville at noen skulle forklare den for
ham.
Vi kan lære noe viktig av dette. For det første er det ikke alltid at det å bare lese
et skriftsted gir en dypere forståelse av det. For det andre kan og bør vi lære av
hverandre i studiet av Skriften. For det tredje plikter vi å dele Bibelens budskap med
andre.
Filips utlegning av Jesaja-boken og andre skriftsteder i GT førte evnukken til å
la seg døpe (Apg 8,35–39; jf. Sal 51,14). Vår utlegging av Skriften bør tjene samme
formål (se Joh 17,17).
Hvorfor må vi alltid vite hva vi tror, selv om vi må ha hjelp til å forstå tekster en gang i blant?
Hvordan skal vi forstå Ellen G. White? Her er noen retningslinjer for å forstå og
anvende skriftene hennes riktig.
Begynn med bønn, en positiv holdning og et åpent sinn, ikke med tvil. Våre
tanker er som et filter som farger alt vi hører, leser og ser. Vi trenger at Den hellige
ånd styrer våre tanker. Som White skrev: «Hvis du gransker Skriften for å få
bekreftet dine egne meninger, kommer du aldri frem til sannheten. Gransk for å
lære hva Herren sier.» – Christ’s Object Lessons, s. 112. Det samme gjelder hennes
skrifter.
Tenk på sammenhengen det du leser står i. Mange har ofte basert sin forståelse
av Whites skrifter på et enkelt utsagn eller et utdrag av et avsnitt tatt ut av dets
opprinnelige historiske eller litterære sammenheng. White skrev at «tid og sted må
tas i betraktning». – Selected Messages, bok 1, s. 57. Den uheldige vanen med å se
bort fra sammenhengen har skapt, og skaper fortsatt, mange problemer for enkelte
menighetsmedlemmer.
Ha fokus på prinsippene. Hva er hovedsaken(e) White legger vekt på i en
bestemt tekst? I 1894 skrev hun f.eks. til menighetsmedlemmer i Battle Creek
i Michigan og fordømte kjøp av sykler (se Testimonies for the Church, bd. 8, s.
50–53). Prinsippet hun forfektet, var god forvaltning av gudgitte ressurser, som
f.eks. penger (den gang var sykler veldig dyre).
Studer alt White skrev om et tema. Se uklare utsagn i lys av hennes generelle
lære om emnet. White beklaget misbruk av hennes skrifter: «Mye av det som gir seg
ut for å være et budskap fra søster White, tjener til å gi et feilaktig bilde av henne,
slik at hun fremstilles som om hun går inn for ting som ikke stemmer med hennes
syn.» – Selected Messages, bok 1, s. 44.
Sjekk at White faktisk har sagt det. Mange utsagn blir feilaktig tilskrevet
White. Se etter en kildehenvisning. Når vi vet hvor det står, kan vi undersøke det ved
hjelp av de riktige prinsippene.
Whites profetiske skrifter er en stor gave. Det er viktig at vi leser disse skriftene
riktig, for de kan være – og er – til velsignelse for millioner av mennesker. Det er
trist når de blir misbrukt og misforstått.
Mot slutten av 1800-tallet sto adventistkirken overfor store utfordringer. Pionerene døde.
Uenighet truet fellesskapet. Institusjoner brant ned. Men midt i kaoset vokste en ny
generasjon ledere frem – med ny glød.
En av dem var Elmer Ellsworth Andross.
Født i Minnesota i 1868, drømte han om rikdom og politisk karriere. Han studerte jus – men
ble kalt til evangeliet. Han la bort ambisjonene og valgte misjonens vei.
I 1899 fikk han en dristig invitasjon: å ta adventistbudskapet til England. Det var økonomisk
risikabelt. Misjonsstyret kunne ikke garantere støtte. Men Elmer og kona Sophie reiste – i tro –
og kom til Liverpool fulle av håp.
Og håpet bar frukt.
I Liverpool organiserte han en ny menighet med 40 medlemmer. Våren 1900 talte han i
Midlands – og snart i Birmingham. Innen juli hadde 16 begynt å holde sabbaten. I oktober skrev
han: «Omtrent 30 personer har lovet å holde sabbaten. Jeg har aldri sett folk som gleder seg mer
over sannheten. Englene har virkelig gått foran oss.»
I 1902 ble han valgt til president for North England Conference. Under hans ledelse doblet
medlemsantallet seg, og antall menigheter økte fra seks til sytten. Han plantet kirker i Nottingham
og Derby – og døpte nye medlemmer.
I 1905 ble han leder for British Union Conference. Han styrket økonomien så mye at han
kunne si: «Hvis veksten fortsetter, trenger vi snart ikke støtte fra General Conference.»
Han etablerte hovedkontoret i Stanborough Park i 1907, og støttet opprettelsen av institusjoner
for publisering, utdanning og helse – viktige byggesteiner for bærekraftig misjon.
I løpet av tre år økte medlemsantallet med 42 prosent. Antall organiserte menigheter vokste fra
31 til 52.
I 1908 måtte familien returnere til USA på grunn av sykdom. Men arven etter Andross lever
videre.
Det som startet i telt og leide lokaler, ble til en strukturert og levende bevegelse – klar for det
20. århundre.
Elmer E. Andross var mer enn en administrator. Han var en pioner med pastorhjerte. Hans år
i England viser hva tro, offer og visjon kan utrette. Gjennom ham brant adventistflammen sterkt
over britiske kyster – og den lyser fortsatt.