Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange
falske profeter ut i verden. (1 Joh 4,1)
En ekte diamant er noe av det mest verdifulle som finnes. Man kan få mange ting til
å se nesten ut som diamanter, enda de er verdiløse. Så hvordan kan man vite om en
diamant er ekte eller falsk? Det beste er å teste den. Noen tester kan gjøres hjemme
med enkel verktøy. Andre krever ekspertise. De fleste testene er ikke avgjørende
hver for seg, men hvis en diamant består flere tester, kan man være sikker på at den
er ekte.
En diamant er et av verdens sterkeste materialer. Noe av diamantens styrke ligger
i dens evne til å tåle høy temperatur og store temperatursvingninger. For å teste en
diamant kan man varme den opp med en lighter og deretter slippe den ned i kaldt
vann. En ekte diamant tar ikke skade, men en falsk diamant går trolig i stykker.
Profetisk gave er mer verdifull enn noen diamant, men når noen sier de har denne
gaven, bør man ikke bare ta det for god fisk. Påstanden må testes. Denne uken skal
vi se på bibelske profeter for å finne ut hvilke bibelske prinsipper som ble brukt for å
teste om de var ekte.
Under utvandringen fra Egypt talte Herren til sitt folk om den profetiske gaven og
sa: «Hør mine ord! Er det en profet hos dere? I syn gir jeg meg til kjenne for ham, i
drømmer taler jeg til ham.» (4 Mos 12,6)
Et profetisk budskap og kall innebærer ofte det overnaturlige. Det er mer enn bare
en følelse eller en tanke en person måtte ha. En profet får direkte budskap fra Gud,
ofte i drømmer eller syner (Dan 8,1; Jes 1,1; Apg 9,10 osv.) som kan være ledsaget av
påfallende fysiske fenomener.
Nevn noen av de fysiske fenomenene Daniel opplevde når han hadde et syn. Se Dan 10,7–19.
Daniel ble avmektig da han fikk synet. Da var han helt avhengig av Gud gjennom
hele opplevelsen. De som var sammen med ham, fikk ikke noe syn, men Guds
nærvær var så sterkt at de flyktet i redsel og gjemte seg. Likevel bruker Gud fysiske
fenomener for å rette oppmerksomheten mot en profet slik at folk skal legge merke
til det profetiske budskapet.
Synlige fenomener viser at en overnaturlig kraft er i virksomhet, men det betyr ikke
nødvendigvis at den som opplever fenomenene, er inspirert av Gud. Satan kan også
vise overnaturlige tegn. Ett enkelt bevis kan ikke bekrefte en profetisk tjeneste.
Foruten fysiske fenomener må profeter prøves. Overnaturlige manifestasjoner er
ikke en test på den sanne profetiske gaven. Alle de bibelske prøvene på en profet må
være til stede for at vi skal kunne anse noen som Guds budbringer. Historien er jo
full av falske profeter (se Matt 7,15).
I noen kulturer er overnaturlige hendelser vanligere enn i andre. Men hvorfor må vi være forsiktige
når vi prøver å finne ut om noe overnaturlig faktisk er fra Gud?
Selv om vi mennesker ofte motsier oss selv og er uærlige, lyver ikke Gud (se 4 Mos
23,19). Slik er de profetiske budskapene han gir gjennom profetene, også konsekvente.
Hans uforanderlige trofasthet fremgår av de profetiske budskapene han gir.
LesJes 8,20. Hvilket vesentlig poeng fremhever han?
Bibelen er alltid målestokken for enhver påstand om inspirasjon. Profeter må prøves
ved å sammenligne det de sier med Bibelen. En sann profet vil aldri motsi, bagatellisere
eller avlede oppmerksomheten fra Bibelens sannhet. Derfor er kjennskap til
Skriften så viktig for dem som vil følge Gud og ikke la seg forføre av falske lærere
eller falske profeter.
I bibelsk tid fremhevet og henviste senere profeter ofte til tidligere profetiske
skrifter som standard for sin egen profetiske tjeneste. Senere bibelske profeter gir
ytterligere innblikk i Guds planer og veien til frelse, men de motsier ikke grunnleggende
prinsipper og begreper som Gud allerede har gitt.
GTs grunnlag for å forstå frelsesplanen ble lagt i den første profetien Gud selv ga, i
1 Mos 3,15. Offersystemet illustrerte planen, men detaljene om hvordan Guds Lam,
Jesus Kristus, skulle komme, leve og dø for oss mennesker, ble trinnvis tydeliggjort
i senere profetier. Bibelen viser at Gud åpenbarer sin sannhet når hans folk er
i stand til å forstå den. Dette gjør at kunnskapen om sannheten utdypes for hver ny
generasjon. Det er dette som menes med ideen om «progressiv sannhet». Det vil si at
en senere generasjon ofte får en dypere forståelse av Guds sannhet enn en tidligere
generasjon.
Det er imidlertid en ting som ikke kan understrekes nok: nye åpenbaringer av
sannheten vil aldri være i strid med den sannheten Gud tidligere har gitt.
Ifølge 1 Joh 4,1–3 vil prøven på om man tror på Jesu inkarnasjon raskt utelukke dem
som hevder å være profeter fra andre store verdensreligioner, eller dem som hevder
å ha kontakt med åndeverdenen uten å tilhøre noen bestemt religion. Hvis en person
ikke bekjenner at Jesus Kristus «er kommet i kjøtt», er vedkommende «ikke av
Gud» (1 Joh 4,3).
Da Johannes skrev dette, tenkte han på falske lærere som sa at Jesus ikke var
et menneske, men bare så ut som et menneske. Testen går imidlertid lenger enn
det. Den sier ikke bare at en profet må være enig i at Jesus var en virkelig person
som levde på jorden. De fleste kristne tror dette om Jesus. Johannes tok opp et helt
spesifikt tema på den tiden, men selv om Johannes’ profetiske ord var nødvendige i
en bestemt situasjon, inneholder de likevel viktige sannheter også for senere generasjoner.
Ekte profeter må tro at Jesus var Gud i menneskeskikkelse, men likevel et virkelig
menneske. De må også tro på hele sannheten om Jesus – hans oppdrag, hans
syndfrie liv, hans soningsdød, oppstandelse og prestetjeneste i himmelen, samt
hans gjenkomst. Dette er mer enn en intellektuell erkjennelse av at Jesus har levd
på jorden. Han må være sentrum i profetens lære, og ikke bare en slags tilføyelse.
Profetens budskap bør lede mennesker til et frelsende forhold til Jesus.
Det profetiske ordet som er inspirert av Den hellige ånd, er Guds søkelys som
fordriver mørket i oss inntil Jesus, Morgenstjernen, bryter frem i våre hjerter, og den
profetiske gaven forener oss med ham og viser oss hele tiden til ham.
Profeter som løfter opp Jesus, forsøker ikke å skape sin egen tilhengerskare eller
markedsføre seg selv (Apg 4,12). De er villige til å tjene og ikke utnytte dem de er
sendt til. Som vi skal se i morgen, var Guds profeter også bare mennesker og syndere
som trengte evangeliet.
Jesus, som var Gud fullt og helt, døde som vår stedfortreder og bar straffen for våre synder.
Hvorfor er en forståelse av dette så sentralt for vår tro? Hva mister vi hvis vi mister denne
læren?
I Bergprekenen (Matt 5–7) skisserte Jesus grunnlaget for den kristne kirke. Det ser
ut som profetisk tjeneste er en del av grunnlaget. Jesus advarte jo mot falske profeter
og sa: «Derfor skal dere kjenne dem på fruktene» (Matt 7,20).
Fruktene kan bare bedømmes over tid. Ved å se på en profets karakter og resultatene
av budskapet, kan vi se om profeten leder andre til Gud eller bort fra ham.
Det å være profet gjør ikke en person feilfri. De bibelske eksemplene med Jona,
Paulus og til og med Peter viser at de hadde feil og mangler. Gud alene er feilfri,
ikke hans sendebud. Profeter har svakheter som alle andre, men det må være en klar
tendens til at livet er rettet mot Gud, og profetene må ikke undergrave tjenesten ved
å leve i strid med budskapet de forkynner.
Ingen profet følger Jesu eksempel til punkt og prikke, men en sann profet forplikter
seg på Guds rikes prinsipper og livsstil (Matt 7,16–20). Den som utgir seg for
å være Guds sendebud, men som lever stikk i strid med det budskapet han eller hun
overbringer, må betraktes med skepsis.
Det er vanskelig å være profet, men mange profeter har vist «god frukt» i sin
tjeneste. Moses ledet f.eks. israelittene gjennom ørkenen på en god måte (5 Mos
34,10–12). Haggais trofasthet oppmuntret folket i Juda til å starte gjenoppbyggingen
av det andre tempelet, som hadde ligget nede i 19 år (Hag 1,12). Jesajas ukuelige
virke tjente fire konger i Juda, ledet dem gjennom en turbulent periode og pekte
frem mot Messias (Jes 39,5–6; Jes 53,4–6). Vi må ikke glemme Daniels dyptfølte bekjennelse
(Dan 9,15) eller Jeremias tårefylte innsats (Jer 9,1). Til tross for at de ofte ble
forfulgt og mishandlet, viste profetene alltid en sann kjærlighet til ham og hans folk,
og det er kjennetegnet på en fruktbar tjeneste.
Hvor ofte har Guds menn og kvinner skuffet deg med sine handlinger eller karakterfeil? Hva kan
du lære av det?
Folk tenker ofte på en profet som en som forutsier fremtiden, men dette er bare én
side av profetens virke. Profetens virksomhet består av mye mer. Profeter leder mennesker
tilbake til Guds ord og gir råd, advarsler og oppmuntring.
Hvorfor forutsier profeter fremtiden i tillegg til å hjelpe folk å kjenne til og forberede seg på fremtidige
hendelser? Se Jer 28,9; Jer 28,15–17.
Oppfylte spådommer er en annen måte å teste en profet på. En sann profets forutsigelser
bør skje som profetert: «Hvis profeten taler i Herrens navn, men det han
forkynner, ikke skjer og ordet ikke går i oppfyllelse, da er dette et ord som ikke
kommer fra Herren. Profeten har talt det egenrådig. Du skal ikke være redd for
ham!» (5 Mos 18,22) Testen kan være vanskelig i praksis fordi noen profetier er
betinget og vil kanskje bare gå i oppfyllelse slik profeten har forutsagt dersom betingelsene
blir oppfylt.
Vi ser dette prinsippet i Jona og advarselen til Ninive. Jonas preken virker ganske
kort og kontant: «Ennå førti dager, og så skal Ninive bli ødelagt!» (Jon 3,4). Men det
gikk ikke som han hadde sagt. Hvorfor ikke?
LesJer 18,7–10. Hva lærer dette oss om betinget profeti?
Betingede profetier er profetier som avhenger av hvordan folk tar budskapet fra Gud.
Hvis folket endrer holdning og oppførsel, kan den forutsagte hendelsen utebli. Folket
i Ninive tok Jonas spådom til seg og endret atferd, og Gud ødela dem ikke (Jon 3,10).
Da senere generasjoner glemte denne profetiske advarselen, og Ninive igjen ble et
ondt og grusomt sted, ødela Gud det. Gud kjenner fremtiden, det gjør ikke vi. Våre
valg avgjør i stor grad vår fremtidige virkelighet.
Hvorfor er det viktig å forstå prinsippet om betingede profetier? Hvordan kan dette gi oss økt
innsikt i Bibelens sannhet?
Syvendedagsadventistenes aksept av Ellen G. Whites profetiske gave har fra første
stund stått overfor lignende utfordringer som mange av Bibelens profeter. Etter
Whites første syn i desember 1844 tvilte noen på hennes profetiske påstander. Dette
førte til at sabbatsholdende adventister (senere syvendedagsadventister) utviklet
argumenter til støtte for Whites profetiske gave.
For det første ga de en teologisk begrunnelse for at profetiens gave skal vare til
tidenes ende. De hevdet at Bibelen støtter en moderne utfoldelse av profetiens gave.
Ut fra Joel 3, Åpenbaringen 12,17 og andre skriftsteder skulle den profetiske gaven
være synlig i «de siste dager» og bli et «kjennetegn» på Guds folk i endetiden. (Se
Gerhard Pfandl: «The Gift of Prophecy and God’s Remnant Church» i The Gift of
Prophecy, kap. 4.)
For det andre bemerket adventistene tidlig at Whites gave hadde en positiv innflytelse
på de troende. F.eks. bidro hennes profetiske innsikt til å forene dem som deltok
på sabbatskonferansene på slutten av 1840-tallet, da de var uenige om Bibelens
doktriner. Hennes gave fortsatte å bære «god frukt» i tiårene som fulgte, og hennes
skrifter har fortsatt stor innflytelse på syvendedagsadventistenes trosfellesskap.
Et tredje argument til forsvar for White knytter seg til de overnaturlige sidene av
hennes visjonære opplevelser. Som tidligere nevnt, viste White overnaturlige manifestasjoner
mens hun hadde visjoner – hun fortalte f.eks. om fakta og omstendigheter
hun ikke kjente til, avslørte fremtidige hendelser, viste overnaturlig styrke og var
ikke i stand til å kontrollere eller påvirke tidspunktet for sine visjoner.
Dagens syvendedagsadventister fremhever fortsatt disse argumentene for gyldigheten
av Whites gave. Argumentene er gode, men en personlig erfaring med
Whites skrifter er et sterkt «bevis» på gaven. Som salmisten David sa: «Smak og se
at Herren er god» (Sal 34,9). Det er bare når vi leser Whites skrifter under bønn at vi
kan vurdere hennes påstander om å være profet.
Begynn med det lille, men populære verket Steps to Christ. Deretter kan du følge
opp med fembindsserien Conflict of the Ages, som følger temaet om den store konflikten
fra 1. Mosebok til Johannes’ åpenbaring. Skriftene hennes er tilgjengelige i
papirutgave og i elektronisk format (se EGWWritings.org).
[O.a.: Ellen White og hennes samtidige regnet serien Conflict of the Ages bare
for inspirerende lesning. De inspirerte skriftene var Testimonies. Se kap. 2 av Eric
Anderson: Reclaiming the Prohetet (norsk utgave: Gjenoppdagelsen av profeten).]
Jeg begynte å lete etter muligheter for å tjene som frivillig i utlandet da jeg bare var seksten år
gammel. Tanken på å undervise som misjonær i et annet land var veldig spennende for meg –
selv om jeg visste at det nok lå noen år frem i tiden.
Jeg elsket å lese utlysningene på Adventist Volunteer Service-nettsiden og forestille meg
hvordan det ville være å undervise i et fremmed land.
Men da jeg begynte på universitetet, glemte jeg alt om det. Fokus skiftet til karriere og fremtid
– og misjon ble ikke prioritert.
Likevel tok jeg en pause fra siste studieår og dro til India i én måned for å gjøre misjonsarbeid.
Det var en fantastisk opplevelse – men jeg var fortsatt sikker på at langtidsmisjon ikke var en del
av planen.
Da jeg var 22 og søkte på jobb, innså jeg at drømmejobben min måtte gi nok fritid til å kunne
være aktiv i menigheten. Jeg ønsket å bidra mer i lokalmiljøet. Og da slo det meg: Jeg beskriver
jo egentlig en AVS-utlysning!
Jeg søkte på en undervisningsstilling ved Malang Adventist Academy i Indonesia. Søknaden
ble godkjent – og én dag etter at jeg fylte 23, reiste jeg fra Manchester til Malang.
Det er det beste «gaven» jeg noen gang har gitt meg selv.
Året i Indonesia var utfordrende – på den beste måten. Det var opp- og nedturer, men tiden
ved Malang Adventist Academy ble det beste året i mitt liv.
Skolen tar imot elever fra ulike trosretninger og gjør en reell forskjell. En av elevene mine,
som kom fra en søndagsmenighet, ble døpt som adventist etter sitt år på skolen. En muslimsk
elev meldte seg til speiderleir – selv om han visste at det ville bli mange gudstjenester. Han deltok
med glede.
Jeg fikk dele min tro, lede andakter og oppmuntre elevene til å be. Jeg lærte mye – om meg
selv og om Gud. Kollegene og menigheten tok imot meg med kjærlighet fra første dag. Malang
vil alltid føles som et annet hjem.
Hvis du vurderer misjon, anbefaler jeg varmt å søke via AVS. Forberedelseskurset er en
fantastisk ressurs og hjelper deg å bli klar til det som venter.